tirsdag 15. februar 2011

Ikke bare eventyr...

Livet i Nepal er ikke alltid bare eventyr, solskinn og eksotisk selv om bildet over defintivt vitner om nydelige fjell, solskinn og en lykkelig småbarns-familie. Men hverdagen er ikke alltid slik. La oss begynne med språket. Det er ganske ydmykende å ikke kunne snakke språket skikkelig. Spesielt for Gunnar som bruker språket som et arbeidsverktøy, er det lite tilfredsstillende å snakke som en førskolegutt når pasientene kommer for å søke profesjonell hjelp.
Forleden dag ankom en 73-årig gentlemann i svært dårlig forfatning. Han hadde bare vært syk i noen få dager, men jeg skjønte kjapt at han ikke ville overleve. En etter an ankom pårørende til akuttmottaket og samlet seg rundt sykesengen. Alle kikket med store engstelige øyne mot den "hvite" doktoren fra det store utlandet. Alle ventet på en kommentar fra meg, et trøstens ord, en beskrivelse av situasjonen for deres syke far eller bestefar. Jeg ser frykten i øynene deres. Det er lenge siden jeg har følt meg så liten og utilpass. For hva skal jeg si, eller rettere sagt; hva er det jeg klarer å formidle med min fattige nepali til engstelige pårørende.
Jeg har riktignok lært meg sentrale setninger som: "Livmormunnen er bare 2 centimeter åpen. Kom raskt tilbake om vannet går eller om du har store blødninger. Hvordan er fargen på din avføring? Du har en nyrestein. Det er ikke bra for helsen din med røyk og alkohol."
Ikke bare språket er en utfordring, men også å jobbe som lege i et helsevesen som er så annerledes enn det jeg kjenner hjemmefra. Litt lenger tid tilbake undersøkte jeg en tenåring fra et av nabodistrikene til Tansen. Jeg fant ikke så mye galt, og sendte ham hjem uten videre avtale. Men etter jeg var kommet hjem, tenkte jeg på ham, og plutselig gikk det opp for meg hvilken sykdom han hadde. Hva gjør jeg så? Det var en alvorlig diagnose som trenger oppfølging og behandling, nemlig Rakitt (Vitamin-D mangel). Om man ikke gir tilstrekkelig behandling over lengre tid, får han vekstforstyrrelser som vil prege ham hele livet. I Norge kunne jeg enkelt ha gått tilbake til journalen, funnet fram telefonnummer, ringt eller skrevet et brev og bedt ham komme tilbake. Men i Nepal finnes intet slikt journalsystem, gule sider i telefonkatalogen der man enkelt kan finne fram til personer. Nepalere som bor utenfor de store byene har ikke engang postadresse..
Jeg sov ikke bra den natten, sendte en bønn til Vår Herre, og hva skjedde?
Hvem var det jeg møtte som første pasient neste morgen? Jo, nettopp denne tenåringen!
Det er ikke lett å jobbe som lege i Nepal. Hver dag byr på både medisinske og språklige utfordringer som av og til kan oppleves for store. Da hender det jeg lengter tilbake til en jobb i det norske trygge, stabile helsevesen......

mandag 7. februar 2011

Chitwan nasjonalpark

Nepal er et land med store kontraster når det gjelder natur og klima. I nord, på grensen mot Tibet, strekker Himalayas fjelltopper seg nesten 9000 meter over havet. I sør, på slettelandet som grenser mot India, er det kun få hundre meter over havet og subtropisk klima. Avstanden mellom nord og sør er kun 150 km! Vi slutter aldri å la oss imponere over landet Nepal.

På slettelandet i sør finner vi Nasjonalparken Chitwan. Her kan man dra på jungelsafari -til fots. Myr, tett kratt. Gresset når opp til lårene og du kan ikke se hvor foten tråkker.. Hvem lurer bak neste tre? En apekatt, et rådyr, en slange, eller en av de 67 ulike sommerfuglartene som finnes i nasjonalparken (noen så store som din egen hånd) eller kanskje treffer du på et neshorn, en leopard eller en tiger?
Dyrelivet er rikt i Chitwan. Selv foretrakk vi å oppleve jungelen godt plassert oppe på elefantryggen. Omlag 20 elefanter etter hverandre krysset elven på vei inn i jungelen. Hver elefant bar med seg 4 turister + en elefantkusk. Vi så ingen tiger eller leopard, men derimot en krokodille og et neshorn med bare et horn på få meters avstand. De fleste neshorn i verden forøvrig har to horn på nesen, men neshornene i Chitwan og nord i India har bare dette ene hornet!

Helgeturen til Chitwan, 4 timers jeeptur fra Tansen, var en stor opplevelse for både små og store. Temperaturen kan her komme opp mot 40 grader på sommeren, men i februarmåned er temp omtrent som en god norsk sommer. Vi nøt varmen, litt mindre yttertøy innendørs og solnedgangen om kveldene. Bildet over viser at barna fortsatt bærer sine ulluer til tross for god varme. De er blitt så glade i disse ulluene og har dem derfor på seg fra morgen til kveld, inne og ute.
Men våren er definitivt på vei. I kveld viser innetemperaturen hjemme i Tansen hele 18 grader!

tirsdag 1. februar 2011

Vinter

Vår opplevelse og definisjon av årstiden vinter har etter snart 2 vintersesonger i Nepal fått et nytt innhold:
Noen tegn på at vi er inne i den kaldeste tiden på året er når:
  • -varmeflaskene er blitt våre nye og gode sengekamerater.
  • -Markus går med lue hele dagen, også inne.
  • -nepalere går med sokker i sandalene og pakker seg inn i sjal og skjerf.
  • -vi går ut på dagtid for å varme oss.
  • -Gunnar sover med ullundertøy under dundyne og sovepose på nettene.
  • -sprekker rundt vinduene isoleres med gamle aviser.
  • -innetemperaturen er på + 9 grader.
  • -på kvelden varmes stua opp til ca 12 grader med gassovn eller ved hjelp av besøk (hvert menneske utstråler 50 watt).
  • -barna varmer klærne under dyna før de står opp og kler på seg om morgenen.
  • -det kommer frostrøyk ut fra munnen når vi prater inne.
  • -frykten for å møte på en slange er sterkt redusert.
  • -hansker brukes når vi bruker tastaturet på datamaskinen.
  • -det er ikke viktig om vi glemmer å sette melka inn i kjøleskapet.
  • -barna holder på med aktiviteter som gir varme, eks hoppe tau inne.
  • -naboene samler sammen det de kan av ved slik at de kan varme seg ved et bål utenfor huset sitt etter solnedgang.

Med bruk av åpen ild sees det nå også dessverre flere stygge brannskader på barneavdelingen. Barn som enten leker med ild eller små barn som uten tilsyn av voksne ruller eller faller i flammene resulterer ofte i lange sykehusopphold. Det er utrolig at noe slikt kan skje, men dessverre ikke uvanlig. På Tansen Mission Hospital får de brannskadde daglig sårstell og behandling, og det finnes en liten egen brannskadeavdeling. Men det er ofte mangel på personell og spesialkompetanse som denne avdelingen trenger.

Til slutt vinterens håp; Vi skjønner det er vinter når denne vakre blomsten begynner å blomstre på bar kvist i januar måned! Helt utrolig!