Skolegutten Markus

Her er høstens elever på den internasjonale skolen ved Tansen Mission Hospital. Det er en liten skole/klasse med 4 elever på fire ulike klassetrinn. Til våren øker elevantallet med 100 %. Elevene går på skolen 5 dager i uken fra kl 08.30 - 13.30. På bildene ser dere at Markus er en stolt skolegutt som trives sammen med sine med-elever. Den nye læreren er miss Sophia og kommer fra Australia. Hun gjør en god jobb, og Markus er storfornøyd for tiden.

F.v: Moa 10 år fra Sverige, Jin-Ha 9 år fra Sør-Korea, Markus snart 6 år
og Jun-Ha 5 år fra Sør-Korea.

Fra diakoni til bistand-kronikk

Under følger en kronikk jeg skrev som ble publisert i Vårt Land i nov 2009, men temaet er fortsatt like aktuelt. Kronikken handler om bærekraftig helsevesen, betraktninger om bistand/diakoni og den globale skjevhet innen helseressursene. God lesning!

FRA DIAKONI TIL BISTAND--

FRA MOR THERESA TIL LECH WALESA

Hvordan kan man i dagens moderne bistandsverden yte klassisk diakoni uten å fremstå som totalt utgått på dato? Er det fortsatt plass for Mor Theresa tilnærming?

De siste tiårene har det skjedd en holdningsendring innen bistandspolitikken. Man har adoptert menneskerettighetserklæringen inn i bistandspolitikken, og fokus har endret seg fra behovsstyrt bistandsarbeid til rettighetsbasert bistandsarbeid. Fra å dreie seg om giver-mottaker, er det nå fokus på rettigheter, spesielt med fokus på menneskerettighetserklæringen fra 1948. Det er fokus på partnerskap, bærekraft og empowerment.

Det kan i noen sammenhenger se ut som om diakonien har måttet vike for bistanden. Hvordan kan man i dagens moderne bistandsverden yte klassisk diakoni uten å fremstå som totalt utgått på dato?

Misjonsorganisasjonene.

Spesielt de kristne misjonsorganisasjonene som mottar økonomisk støtte til bistandsarbeid fra NORAD (Norwegian Aid Development) har fått en del utfordringer i deres begrepsapparat. Hva er diakoni, og hva er bistand? Og er det slik at bistand er støtteberettiget fra Norad mens misjonsorganisasjonenes egne givere må sørge økonomisk for de diakonale handlingene?

Er det slik at det er Kirkens Nødhjelp som skal være det diakonale "nødhjelpsalibiet" for kirken i Norge og i mindre grad de tradisjonelle misjonsorganisasjonene? Organisasjonene har måttet forholde seg til den "schizofrene relasjonen" mellom diakoni og bistand. Hvordan skal diakonien finne sin eksistensberettigelse innen dagens moderne bistandspolitikk? Er det plass til både Mor Theresa og Lech Walesa?

Innen diakonien er det tradisjonelt et klassisk giver-mottaker forhold. Mange tekster i Bibelen henspiller på å yte bistand til den nødlidende: "..jeg var sulten, og dere gav meg mat...." (Mt 25.35ff). Beretningen om det barmhjertige samaritan forteller om en samaritan som "syntes inderlig synd" på den nødlidende, pleiet sårene hans, tok ham med til et herberge og betalte rikelig for kost og losji. Uten å kreve gjenytelse betalte han hele to denarer (tilsvarer to dagslønner) og i tillegg var han villig til å betale enda mer om nødvendig.

Det var et klassisk giver-mottaker forhold. Selvsagt har ikke kristendommen og den kristne kirke monopol på diakonalt arbeid. Det vanlige universelle nestekjærlighetsprinsippet har alltid vært nærværende i alle kulturer og innehar også et klassisk giver-mottaker forhold.

Giver-mottaker.

Etter min mening må det fortsatt være et uttalt rom for slike giver-mottaker relasjoner i dagens bistandspolitikk. Især gjelder dette innen den globale helsesituasjonen. Her må begrepet bærekraft tones ned, og man må gi stort rom for klassiske diakonale handlinger uten videre forventninger fra mottaker. La meg eksemplifisere:

I følge WHO (World Health Organisation) dør hver dag 30000 barn under 5 år av sykdommer som kunne vært behandlet eller forebygget. Dette utgjør over 10 millioner dødsfall årlig, 99 % av disse dødsfallene skjer i u-land. Til sammenlikning dør ca 13 millioner mennesker årlig av hjerte- og kaarsykdommer på verdensbasis.

WHO har estimert at 80 % av verdens sykdomsbyrde befinner seg i u-land mens 80 % av verdens helsearbeidere befinner seg i-land.

I nettopp denne sammenhengen har norske misjonsorganisasjoner en stor utfordring når vi vet at Norad ikke gir økonomisk støtte til diakonalt arbeid som ikke kan ansees som bærekraftig. For øvrig heller ikke til annet bistandsarbeid som ikke er bærekraftig.

Bærekraftig helsevesen.

Hvordan skal man fra det sivile samfunn sitt ståsted forholde seg til en global helsevirkelighet der det vil ta et uvisst antall år før helsevesenet blir bærekraftig, hvis det noensinne vil skje. En nylig publisert artikkel fra tidsskriftet for Den norske legeforening belyser at mangelen på helsearbeidere i Afrika er verre enn tidligere antatt. WHO har satt som mål om 2,28 helsearbeidere (antall leger+sykepleiere/jordmødre) pr 1000 innbyggere, men med nåværende tap av helsearbeidere og for lavt omfang av utdanning, vil få av landene inkludert i studiene oppnå dette. Om tap av helsepersonell ble begrenset til ufrivillige årsaksforhold som tidlig død, ville det for landene totalt ta 36 år å nå WHO sitt mål, men noen av landene ville aldri nå dette målet. Konklusjonen er at utdanningskapasiteten må økes og kombineres med andre intervensjoner.

I denne anledning er det på sin plass å minne om at de norske helsevesenet som slett ikke er selvfinansierende. De norske helseforetakene mottar økonomiske overføringer fra den norske stat beregenet ut ifra såkalte DRG-poeng. Norske sykehus får refundert 40 % av prisen på hver enkelt behandling fra den norske stat, og det er helt utenkelig at norske sykehus skal bli selvfinansierende. Til og med norske private sykehus og poliklinikker mottar refusjon. Nå kan man jo si at på et makronivå er norske sykehus selvfinansierende og bærekraftige da det ikke er noen utenlandsk finansiering som står bak.

Trosbaserte.

Det er en utopi å tenke at det globale helsevesen skal bli bærekraftig. Omkring en milliard mennesker lever under fattigdomsgrensen og lever ofte i akutt medisinsk nød. Her må det være større rom for det sivile samfunn å bidra. Spesielt norske misjonsorganisasjoner bør ha et større bidrag innen å lindre den medisinske nød i verden nettopp fordi dette handler om ren klassisk diakoni og fordi Norge også er et av verdens rikeste land.

Norske misjonsorganisasjoner har lang diakonal erfaring innen helsearbeid som bør kunne nyttes mer aktivt og verdsettes av Norad. Her må Digni (Tidligere Norsk misjons bistandsnemd) være en pådriver overfor Norad med tanke på økte økonomiske rammer for trosbaserte organisasjoner. Uavhengig av økonomiske rammer bør det være mulig for norske misjonsorganisasjoner å initiere en mer holistisk tilnærming til bistandsarbeidet der både menneskeverdet og menneskerettighetene står på kartet.

Jeg begynte artikkelen med utsagnet; Fra diakoni til bistand-- Fra Mor Theresa til Lech Walesa. Det er slett ikke enten bare bistand eller diakoni. Ofte er disse begrepene vevet inn i hverandre. men jeg tillater meg å rope et diakonalt varsko overfor en nødlidende verden som trenger nødhjelp nå.

Jordskjelv i Sikkim, 270 km øst for Kathmandu

I kveld ca kl halv sju Nepali tid opplevde vi vårt første jordskjelv noensinne. Skjelvingene varte ca 20 sekunder og kjentes litt som om vaskemaskinen hadde gått løpsk inne i leiligheten samtidig som det var en jevn lavfrekvent murrende dur. Det var også litt bevegelser i huset som om vi befant oss på danskeferjen i urolig vær. Dørene i kjøkkenskapet hørte vi også dirre . Det hele gikk fort over og var ikke spesielt skremmende. Middagsbesøket, en familie fra New Zeeland, kjente umiddelbart at dette var et jordskjelv. Deres hjemland har blitt rystet av flere store skjelv det siste året. Hendelsen i dag minner oss om at Nepal ligger i et jordskjelv-utsatt område. Gjennomsnittlig er det et ødeleggende kraftig skjelv hvert 70. år i Nepal, og det siste store skjelvet var i 1934. Da døde 8500 mennesker og skjelvet målte da 8,4 på Richter`s skala.
Dagens skjelv hadde sitt senter i Sikkim, helt nord i India, klemt mellom Bhutan og Nepal, ca 270 km øst for Kathmandu og 450 km fra Tansen. Skjelvet målte 6,8 på Richter`s skala. Det var det kraftigste skjelvet i Nepal på 78 år! Nettsiden Kantipur http://www.ekantipur.com/ forteller om 5 døde i Nepal og ødeleggelser på den Britiske ambassade i Kathmandu.
Vi er blitt fortalt at jordskjelv høyst sannsynlig vil komme til å skje innen kort tid, men har vel egentlig aldri vært direkte engstelig for å bo i Nepal av den grunn. Men forholdsregler har vi lært oss, eks ikke ha tunge ting hengende på veggen nær senga. Dagens skjelv minner oss virkelig om at jordskjelv-risikoen er høyst reell!

Vaksinering mot Japansk encefalitt

Det første ordet øverst på den blå plakaten uttales "kåp" som betyr vaksine på nepali.

Japansk encefalitt (hjernebetennelse) er en virussykdom som overføres til mennesker ved myggstikk. Sykdommen forekommer i alle land i Sør-Øst Asia. Det er varierende epidemisk oppblussing i forbindelse med regntiden. Smitteoverføringen er stort sett begrenset til landsbygda hvor det er rismarker og husdyrhold. WHO har beregnet antall nye tilfeller av Japansk encefalitt til ca 45 000 tilfeller årlig spesielt i land som India, Sri-Lanka, Indonesia, Filippinene og Nepal. Sykdommen forårsaker ca 6000 dødsfall årlig. De som utvikler alvorlig sykdom vil ha en dødelighet på minst 25% og 50% utvikler varige lammelser. Det er ikke uvanlig å se barn med denne sykdommen på barneavdelingen ved Tansen Mission Hospital.

Vaksine mot Japansk encefalitt er tilgjengelig og et viktig forebyggende tiltak for å redusere omfanget av sykdommen. Vaksinen har derimot en høy pris. WHO har den siste uken hatt en vaksinasjonskampanje i Tansen. I 10 dager har det vært tilbud om fri vaksinering av barn og voksne i sentrum av Tansen og også utenfor sykehuset. Den asiatiske varianten av vaksinen består kun av en dose. To sykepleiere har hatt sin improvisoriske vaksinasjonsspost utenfor akuttmottaket. To av dagene har jeg samarbeidet med en annen nepali sykepleier om vaksineringen. Det har vært interessant å få et innblikk i vaksineringsrutinene og få praktisere faget mitt igjen.
Registrering av vaksineringen er litt annerledes enn det jeg er vant med fra min tid som helsesøsterstudent. Registreringen er kun en hake i en rute som vitner om antall vaksinerte i løpet av en dag. De som blir vaksinert har heller intet vaksinasjonskort. Informasjon om vaksinetilbudet har vært gitt via radio, jungeltelegrafen og blant pårørende på sykehuset. I dag har det vært spesielt en aktiv nepaler som har informert om vaksinen. Flere ganger kom han til vaksinasjonsposten med nye pårørende som ville vaksinere seg. Det viste seg at han selv hadde et familiemedlem, en gutt på 10 år, som lå alvorlig syk på barneavdelingen med sykdommen Japansk encefalitt. Han ville så gjerne at andre skulle beskytte seg mot denne sykdommen. I Norge vaksinerer vi gjerne mot sykdommer som vi aldri har sett eller vil få se. Men her er virkeligheten en annen. Behandling og forebygging av en og samme sykdom skjer gjerne vegg i vegg. Den syke gutten på 10 år vet vi ikke om vil overleve, eller overleve med varige men. Men forhåpentligvis er nye tilfeller av Japansk encefalitt redusert etter ukens vaksinasjonsprogram.

Ny lærer og internettskole

I påvente av at den nye læreren skal flytte til Tansen har Markus en forlenget sommerferie fra den internasjonale skolen ved sykehuset. Men vi ligger ikke på latsiden av den grunn! Sist uke startet han i 1.klasse på Globalskolen. Globalskolen er en norsk nettskole for norske barn bosatt i utlandet. Skolen har 1300 elever i mer en 100 forskjellige land. Nettskolen gir undervisning i norsk, RLE og samfunnsfag. I 1.klasse er det 123 elever. Noen av barna kjenner vi foreldrene til, men de fleste har vi kun sett bilde av på datamaskinen. Hver uke utdeles ukeplaner som barna skal jobbe med og levere inn. Markus har sin faste lærer som gir ukentlig tilbakemelding på besvarelsen. Det har vært en god start for den stolte førsteklassingen og for mor i huset som fungerer som veileder og hjelpelærer.

1.skoledag på nettskolen Globalskolen.

1.klassingene blir ønsket velkommen med en velkomstsang og bilde og hilsen fra læreren sin. Dette er ikke noe som kan erstatte en vanlig skole, men det er et godt supplement, især når det gjelder morsmålsundervisningen.

En forlenget sommerferie i Tansen kan bli litt vel lang uten faste aktiviteter.... Markus og Marie synes det er gøy med den lille halvtimes samlingsstunden på morgenen hjemme i stua. De siste dagene har vi bl.a lært norske rim og regler, lekt med lyder, repetert alfabetsangen og lest "Kardemommeby." Mor i huset har stått for opplegget med gode tips og pedagogisk litteratur fra lærervenner i Norge. Sykepleieren og helsesøsteren får utvidet sin kompetanse innen pedagogisk retning. I misjonen lærer man i hvert fall å være fleksibel og får utfordringer man ikke ville fått hjemme i Norge. Jeg (Evelyn) trives med disse stundene med barna våre og de fine samtalene vi får sammen. Men jeg er samtidig glad for at det ikke er snakk om permanent hjemmeskole. I dag kom den nye læreren fra Australia til Tansen. Vi gleder oss alle til at hun skal begynne å undervise på den internasjonale skolen i midten av september.

Overfylt sykehus

I regntiden er det spesielt travelt på sykehuset. Dette er tiden for febersykdommer som hjernehinnebetennelse, viral feber og tyfoidfeber. Sykehuset har 165 senger, og i perioden juni-sept er det for det meste overbelegg. Det blir lange og hektiske dager for de ansatte, og det er ikke uvanlig at 2 sykepleiere må ta hånd om 50 pasienter på barneavdelingen nattestid. De fleste barna skal også ha intravenøs medisin/væske. Da blir det ikke mye tid til å løse kryssord eller sudoko. På vaktrommet til sykepleierne på avdelingene finnes det heller ingen stoler å sette seg ned i, bare noen helt enkle "bar-krakker" å sitte ned på i et rolig øyeblikk....
Tansen Mission Hospital har også korridor-pasienter. Legg merke til den ganske spartanske madrassen, men heldigvis fantes det for denne pasienten en ledig seng å finne hvile i.
I Tansen finnes det i tillegg til Tansen Mission Hospital 2 andre sykehus; et statlig sykehus og et annet moderne privat sykehus. Men de fleste pasientene ønsker å komme til Tansen Mission Hospital. På det statlige sykehuset finnes det ofte ikke tilstrekkelig personell. På det andre private sykehuset må pasientene betale høyere takster. I tillegg må pasientens familie besørge alt som legen foreskriver, eks legen ser til pasienten og foreskriver intravenøs medisin. Da må pasientens familie ut på gata og kjøpe seg både veneflon, sprøyte og riktig medisin. Når alt er kjøpt inn, kan så behandlingen starte. Det skal ikke være lettvint!

En annen viktig årsak til at pasientene kommer i hundretall daglig til vårt sykehus er muligheten for å få sponset behandlingen. Det er dessverre slik i mange land i verden at all behandling må pasienten betale for selv. Og har du ingen penger, blir det heller ingen behandling! Jeg vil derfor nok en gang takke alle dere som har gitt økonomisk støtte til barmhjertighetsfondet ved sykehuset.

Vel tilbake i Tansen

For 4 dager siden landet vi i Kathmandu. Reisen gikk fint bortsett fra at bagasjen ikke dukket opp på rullebåndet! De første tre dagene i hovedstaden gikk med til å spore opp koffertene, og dette tar tid... I Nepal blir man ikke ringt opp når bagasjen ankommer, ei heller blir bagasjen transportert med kurer til eieren... Men omsider kom endelig bagasjen. Vi hadde gjort storinnkjøp av makrell-i-tomat-bokser før avreise til fiskefattig kost i Nepal! Litt kjedelig når 5 av boksene hadde sprukket under reisen og gav sitt særpregede lukt på deler av bagasjen.....

Etter 10 timer på sykehusbussen fra Kathmandu til Tansen kom vi vel fram i går. Nysnø på Annapurna-fjellene ønsket oss velkommen i all sin prakt. Naturen i Nepal er på denne tiden av året et vakkert syn. Etter regntiden minner naturen om en frodig vår, slik vi best kjenner våren; lysegrønn og ren . Rismarkene står grønne og livgivende på de ulike terassene oppover langs åssidene, og jorden er mettet av vann for en god stund fremover.

Selv om vi gjerne skulle hatt familie og venner nærmere er det godt å være tilbake i Tansen. Det har vært mange fine gjensyn med venner og naboer som gleder seg over at vi er tilbake. Andre har ringt og ønsket oss velkommen. Ekstra kjekt var det å komme inn døren og se nyplukkede blomster fra hagen på kommoden sammen med velkomsthilsner. Det varmer! Barna storkoser seg med å leke med lekene som de ikke har sett siden før sommeren. Nabobarna har allerede vært på døren og kommet inn for å leke. Makrell-lukten fra klærne er også vasket bort, og klærne tørket ute i varmen fra 25-graders herlig sommerbris. Vi er ved godt mot å klare til å ta fatt på "2.omgang" i Tansen i følge Gunnars fotballspråk.

Takk

Søndag 21.august reiser vi tilbake til Nepal og hjemmet vårt i Tansen. Sommeren i Norge har vært uforglemmelig. Besøkene og samtalene med venner og støttespillere er noe av det vi har verdsatt høyt. Takk til dere alle som har vært med på å gjøre tiden i hjemlandet vårt til en fantastisk reise. En stor takk til våre to flotte familier der det alltid er hjerterom og husrom. Det er mange utsendinger som opplever tiden på besøk i hjemlandet som slitsom med mye farting og et liv i koffert. Bortsett fra en fantastisk tur via Hovden (bildet over) til Bergen, Haugesund og Stavanger har vi hatt våre to hovedbaser hos besteforeldrene på Sør-og Østlandet. Derfra har vi tatt dagsbesøk. Dette har gjort at barna på kvelden har kommet tilbake til noe kjent og ikke hatt alt for mange nye overnattingsplasser å forholde seg til. Både store og små har storkost seg denne sommeren. Vi avslutter oppholdet i Norge med bagasjen full av gode minner og med nytt mot og ny energi og ser frem til en ny start på det viktige arbeidet i Nepal. Vi høres fra Tansen!

Tragedien i Norge 22.juli 2011

Norge ble rammet av en forferdelig massakre for en uke siden. Denne dagen vil for alltid bli husket som den verste dagen i Norges historie siden utbruddet av andre verdenskrig. 8 mennesker blir ofre for en bombe i sentrum av Oslo og 69 ungdommer blir drept av våpenskudd på AUF (Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon) sin sommerleir på Utøya litt vest for Oslo.
Gjerningspersonen ble raskt pågrepet på Utøya og venter nå på den rettslige prosessen.

Det er skrevet mange sider i avisene, og den siste uka har TV-en stort sett ikke vist annet enn bilder og intervjuer fra massakren. Landet har vært samlet i sorg. Det er spilt lavmælt musikk i radioen, flaggene har vaiet på halv stang, statsministeren har åpenlyst tatt til tårer på TV, og kongefamilien har vært svært delaktige.
Kirkene i Norge har blitt det naturlige samlingspunkt for et folk i sorg, og sørgende mennesker valfarter til kirkene for å tenne lys eller legge ned en blomst.

Ord blir fattige i en slik sammenheng, og mange har søkt trøst i dikt, salmer, sanger eller i Bibelens tekster. Et bibelvers som er blitt sitert, er fra Joh 10.10 der Jesus sier: "Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod."

Et annet utsagn fra en avisartikkel der en av de overlevende undommene sier: "Om en mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi kan vise sammen."

Diktet "Til ungdommen" av Nordahl Grieg er blitt et trøstevers for mange:
-Her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd: troen på livet vårt, menneskets verd.
-Krig er forakt for liv. Fred er å skape. Kast dine krefter inn, døden skal tape.
-Vi vil ta vare på skjønnheten, varmen, som om vi bar et barn varsomt på armen.
(3 av 14 vers, skrevet i 1936)

Vi har ikke mistet noen av våre venner eller bekjente, men det føles likevel som om alle i Norge har mistet noe! Men det har kommet noe sterkt og vakkert ut av sorgen; Vi har stått sammen i sorgen, på tvers av partigrenser, på tvers av religiøs overbevisning, på tvers av hudfarge og kulturelle forskjeller. Og verden har sendt sine kondolanser til det norske folk; blant annet den svenske statsministeren som uttrykte meget rørende: I dag er vi alle norske!

Fra Nepal til Navigatørenes familieleir--Artikkel avisen Dagen

Utdrag fra artikkel fra avisen Dagen 1.juli 2011:

-Vi er her og fyller opp tanken, sier Evelyn Mollestad, som sammen med mannen Gunnar og barna Marie (4) og Markus (5) er på sommerferie fra misjonstjeneste i Nepal.

-Vi er underernært med norsk lovsang, forkynnelse og samvær med venner, sier Evelyn Mollestad. Så nå suger vi til oss, fortsetter ektemannen lystig. Smaken er god, både av Navigatørenes sommerleir, og av sjokoladepuddingen familien inntar på en rastebenk utenfor Folkehøgskolen Sørlandet i Birkenes kommune. Temperaturen er behagelig, litt over 20 grader, og solen gløtter fram fra et tynt skylag....

-I kantinen yrer det av folk fra middagsserveringens andre pulje. Familien Mollestad var blant de første til å forsyne seg av panert fisk med tilbehør. Og nå er det desserten som glir ned.

SOLFYLT TILVÆRELSE

-Siden studietiden på 90-tallet har ekteparet vært aktive i Navigatørene, og fra 2002 til 2006 hadde de en deltidsstilling som studentmedarbeidere i bevegelsen.

Det er fjerde gang de deltar på Navigatørenes sommerleir. Vi har mange venner her. I tillegg får vi sola, sier Gunnar med glimt i øyet.

-Den har vi jo også i Nepal da, legger han til.

I to år har de vært i landet med åtte av verdens ti høyeste fjell inneklemt mellom India og Tibet. De er utsendinger for HimalPartner og Navigatørene. Gunnar jobber som lege på Tansen Mission Hospital mens Evelyn er hjemmearbeidende med Marie og vertinne for besøkende. Markus går på engelsk-språklig skole tilknyttet sykehuset.

NØDVENDIG PUSTEROM

-Det har vært en stor opplevelse for familien, men krevende også, uten komforten vi har i Norge, sier Gunnar om oppholdet og utdyper:

-Jeg har en krevende jobb og møter nytt språk og kultur. Og det er mentalt stressende å leve med nøden så nær. Derfor er det ekstra godt med et pusterom i sommer; et hjemmeopphold.

-I august returnerer de til misjonsmarken, men før det er det tid for "møteshopping," besøk hos givere og informasjon om arbeidet i Nepal ulike steder. Allerede i helgen deltar de på sommerstevnet til HimalPartner i Oslo.

LENGSEL HER OG DER

-Lengselsbegrepet er et dypt begrep. På leiren skrelles trivialitetene bort, og vi kommer dypere på temaet, fortsetter Gunnar. Vi drømmer om at nepalerne skal slippe å lide under ustabil politisk ledelse, sier Evelyn. Gunnar supplerer:

-Det er et nydelig folkeslag som fortjener så mye bedre. Vi lengter etter å realisere drømmer og lengsler som finnes hos nepalerne.

-De har i utgangspunktet en fire-årskontrakt med HimalPartner. Vi fokuserer på de neste to årene, så får vi ser hvordan Gud leder videre, sier Gunnar.

TRADISJON

-Uansett hva fremtiden vil bringe, satser de på å gjøre Navigatørenes sommerleir til en årlig tradisjon. Vi har virkelig fått øynene opp for leiren, sier Evelyn, og roser blant annet barneopplegget.

-Familien har Navigatørene som sitt åndelige hjem. Navigatørene betyr for oss livsnær forkynnelse samt fokus som kristen der du befinner deg. Det er ypperlig for oss, konkluderer Evelyn og Gunnar Mollestad.

Glimt fra juni

Siste del av juni var det Sørlandet som stod på besøkskalenderen. Bildet over er fra St.Hansaften på Dvergsnestangen.


Vaffelsteking ute på terrassen hører med til lyse, norske sommerkvelder. Hos mor til Gunnar på Mollestad er denne tradisjonen noe vi verdsetter høyt.

Farmor på tur med noen av barnebarna på en av åsene (Havsåsen) like ved Mollestad. Herfra er det flott utsikt utover Tovdalselva og Birkenes kirke som Farfar var så glad i.

Endelig en husmorferie uten mann og barn!! Evelyn drar på togtur til Stavanger for å treffe sin søster, svoger og ikke minst; to kjære tantebarn Helene og Daniel. Begge barna er født etter at vi reiste til Nepal, og Helene har vi kun sett en gang før; i fjor sommer. Nyfødte Daniel hadde jeg gleden av å treffe for først gang da han ennå var bare noen uker gammel. På togstasjonen blir jeg overraskende møtt av begge to i søskenvogna.

Sangstund i sofaen med tantebarna Helene (20 mnd.) og Daniel (6 uker).

2x40 år

Så var den store dagen kommet som vi har ventet på i 40 år! Min kjære tvillingsøster, Martha, og jeg passerte det magiske tallet 40 i sommer, 26.juni. I den anledningen hadde Martha og svoger Thomas pusset opp løa i uthuset hjemme på gården og invitert hele slekta til stor fest.

Martha ble født 42 minutter før meg, men i 1971 var det fortsatt den gamle odelsloven som var gjeldende. Derfor var jeg odelsgutt til gården helt til jeg var 4 år gammel. I 1975 fant politikerne på å endre odelsloven slik at eldste barnet hadde rett til å overta gården, og denne loven hadde 10-års tilbakevirkende kraft. Jepp, der røk jammen meg gården...... Kanskje like greit siden jeg ikke er noen stor praktiker. Vi er i hvert fall strålende fornøyd med at Martha og svoger Thomas har overtatt, og driver gården videre. Et stort HIPP HIPP HURRA for min kjære tvillingsøster Martha! ( og meg selv..)

10 dager i Norge

Etter snart 2 uker i Norge er vi fortsatt like overrasket og glade hver gang vi skrur på vannet og kan drikke kaldt og rent vann direkte fra springen. Vi er også forundret over vareutvalget i butikkene. En tur på Rema 1000 er en stor opplevelse! Barneaktiviteter knyttet til "norsk kultur" har vi også vært opptatt av. Bibliotekbesøk er populært, likeså tur til Vigelandsparken i Oslo for å se på "Sinnataggen." Osloturen innholdt også en tur med trikk, tog og T-bane, noe som ikke finnes i Nepal. Opplevelsene er mange, men best er nok stundene med besteforeldrene.

Laksemiddag hos Evelyn sine foreldre - nydelig!

Markus hjelper gjerne bestemor (mor til Evelyn) med hagearbeid.

Hos besteforeldrene på Tårnåsen/Kolbotn handler det mye om rydding denne sommeren. Etter over 30 år i samme rekkehus flytter de til en mindre leilighet i samme nærområde. Mange gamle leker og minner fra 70-tallet dukker opp. Her koser Marie seg med Evelyns gamle dukkehus.

Et etterlengtet venninnetreff med 3 venninner fra barne- og ungdomsskoletiden til Evelyn.

Gunnar tilbragte første uka i Bergen med hospitering på Haukeland sykehus. Det var en begivenhetsrik uke med mange besøk hos gamle venner og kolleger. I tillegg ble det foredrag om Tansen Mission Hospital på hans to tidligere arbeidsplasser; Bergen legevakt og lungeavdelingen på Haukeland. En visitt innom studentgruppa i Navigatørene og den kristne lege-student gruppen i Norges Kristelige legeforening stod også på programmet. For å gjøre uken i Bergen helt fullkommen, deltok han på et orienteringsløp på Ulriken. Bergen vil alltid ha en spesiell plass i vårt hjerte, og Markus har enda en dialekt som minner om bergensk...

Nå er ferden gått til Gunnars hjemtrakter, Mollestad, 30 km fra Kristiansand.

Varm velkomst

Etter 13 timer i luften og to mellomlandinger i Doha (hovedstaden i Qatar) og København landet vi i går på norsk jord! Med "store" barn på 4 og 5 år går flyreisene som en drøm nå. Forventninger til reisen, den spennende nye maten på flyet, barnefilmer og søvn hjelper godt for to reiseglade barn. Etter å ha bodd det siste året i en fjellandsby i Nepal, er det også ting som må læres om igjen; som for eksempel å gå i rulletrapper. Rulletrappene på flyplassen ble møtt med skrekkblandet fryd av barna. Først var det litt skummelt, og Marie foretrakk trappene i begynnelsen. Men så mestret hun "teknikken," og ville gjerne gå flere ganger, både opp og ned.

Vel framme på Gardermoen forventet vi kun å treffe bestefar (far til Evelyn), men vi ble overraskende og rørende møtt av nesten hele den nærmeste familien. Farmor og søstrene til Gunnar med barn fra Sørlandet hadde lånt en minibuss og overrasket oss med norske flagg i ankomsthallen. I tillegg hadde Ole-Magnus fra Navigatørene også tatt turen til flyplassen. Det var en fantastisk velkomst og start på oppholdet i Norge. TAKK til dere alle!

Innflygningen til Norge, og bilturen til Kolbotn gjør inntrykk på oss etter 2 år i Nepal. Naturen er så grønn og frodig. Sommerblomstene langs veikanten lyser opp. Asfalten er uten hull og dumper. Bilene stanser foran fotgjengerovergangen. Husene er fargerike, hagene velstelte, og det ser så rent ut. I går kveld undret jeg (Evelyn) meg over om ikke solen snart skulle gå ned. Kl.20 stod solen fortsatt høyt på himmelen, og det var ingen tegn til solnedgang. Syrinen blomstrer i lilla og hvitt og dufter herlig! Ja, Norge er et vakkert land især når solen skinner og gradestokken viser 25 grader. Lenge leve sommeren!

Det gode liv....

Hva er det gode liv? Alle har vel sine forestillinger om hva som skal til for at livet skal vise seg fra sin beste side... Vi nyter for tiden det gode livet i storbyen Kathmandu. For mange er Kathmandu en skitten, overbefolket og utrivelig hovedstad. Men når man har bodd nesten halvannet år på landsbygda i Tansen, fremstår Kathmandu som "himmelsk" på noen områder. Over nyter Marie og Evelyn en deilig dukkert i et av de mange bassengene som finnes i Kathmandu. Vannet er over 25 grader, og solen skinner fra skyfri himmel.

Etter noen timer i bassenget, er det tid for å utforske kaffe-tilbudet. Nepal er kjent for å ha en av verdens beste kaffetype. Over sees den over en side lange kaffe-menyen på en av de mange kaffe-barene i byen. Nordmenn er kjent for verdens mest kaffe-drikkende folk, men meg bekjent er det mye "skvis" kaffe som drikkes omkring i Norges land. Dere skulle ha kjent aromaen av en kaffe som er dyrket høyt oppi fjellene på grensen mot Tibet, og den lange vekstsesongen gir en helt spesiell smak. "Top of the world" -et av navnene på kaffemerkene.

Her er en nydelig dekorert kaffe-latte. Jeg (Gunnar) har inntil nylig ikke vært noe kaffe-menneske, men jeg begynte så smått med kaffe under travle nattevakter på Haukeland sykehus og har fortsatt med en kopp daglig nepali-kaffe etter ankomst til Nepal.

Det gode liv for barna er for eksempel en stor kopp med "lassi." Dette er en yoghurt-milkshake-liknende drikk som nytes best avkjølt. Som dere skjønner nyter vi rolige dager i Kathmandu før ferden går til Norge om få dager, men det er ikke bare "slaraffenliv." Vi har vært på konferanse med United Mission to Nepal og også hatt møter med de andre utsendingene til HimalPartner. Vi ser fram til å se Norge igjen, selv med dårlig pulverkaffe eller Friele filtermalt.....

Farvel og på gjensyn

Om tre dager reiser vi fra Tansen til hovedstaden Kathmandu. Fredag 3.juni setter vi oss på flyet til Norge for et lenger hjemmeopphold. Planen er å reise tilbake til Nepal 21.august. I forbindelse med avreisen har vi den siste uken blitt invitert på flere besøk til naboer og venner. På bildet over er vi på "momo-middag" hos tannlegen på sykehuset og familien. I tillegg til den tradisjonelle ris-retten "dhal-bhat" er momo en populær middagsrett i Nepal.

Momo består av kjøttfarse som pakkes inn i pasta og dampes. Det kan minne litt om italiensk ravioli eller russisk "pilmenie." Som tilbehør serveres en saus eller suppe. Vanligvis er mat fra Nepal godt krydret med både rød og grønn chili. Våre nepali-venner er heldigvis snille med utlendingers skjøre gane og tilbereder maten noe mildere slik at tårene ikke skal renne eller munnslimhinnen brenne opp. Men for den robuste gane frister en rå chili som tilbehør.

Neste besøk gikk til gjestehus-verten Ganesh og hans kone Laxmi som også jobber på Tansen gjestehus. På bildet over ser vi familien (døtrene Alisha og Monica) i deres leilighet.

Søndagens ettermiddagsbesøk gikk til våre svenske venner. Der hadde vi typisk svensk "fika" med kanelboller og nydelig kaffe fra Nepal på presskanne. Herlig.

Vi har mange gode venner i Tansen, både nepalere og på det internasjonale teamet. Vi gleder oss til å vende tilbake til Tansen i slutten av august. Men først venter en varm og solrik? sommer i Norge. Vi gleder oss til å treffe mange av dere i løpet av sommeren!

En dag på kvinnepoliklinikken..

Her er synet som møter meg de dagene jeg jobber på female OPD (female out patient department). Det er en travel poliklinikk der kvinner kommer med alle mulige plager. På bildet over sitter de ventende kvinnene med et håp om at denne nye "hvite" doktoren skal finne svaret på alle deres plager og gi dem en kjapp og vidundervirkende medisin, helst i sprøyteform. De har ofte oppsøkt det som finnes av helsetilbud i regionen, inkludert hindu-prester og alternative behandlere. Det dreier seg ofte om muskel-skjelett-lidelser og angst/depresjon. Det er selvsagt enkelt å skjønne når man vet at det er kvinnene som bærer de største byrdene bokstavlig talt. Det er mye alkoholmisbruk blant deres ektefeller.

Her sitter en opplagt "hvit" doktor klar for dagens pasienter. Det kan gjerne dreie seg om 50-60 pasienter som jeg skal undersøke og gi en eller annen form for behandling. Det holder ikke helt med å bare dele ut Paracett. I Nepal finnes ingen psykolog-profesjon, og antallet psykiatere er på bare 50, derav 48 jobber i Kathmandu. Heldigvis har vi sosialavdelingen ved Tansen Mission Hospital som kan gi kvinnene livsveiledning mens legene kan skrive ut medisiner. Det vanlige kvinnelige symptomet i Nepal ved depresjon er prikkende følelser ut i armene og beinene samt rygg- og magesmerter. I dag møtte jeg en ung 23-år gammel kvinne med magesmerter. Hun var gift som 11-åring og fikk sitt første barn som 12-åring! I ettertid har hun fått enda et barn. Ektefellen er dratt til utlandet for å tjene til familiens opphold. Klart det er lett å skjønne hvorfor hun har magesmerter.......Hvilken behandling kan jeg tilby?

Pasientene har med seg journalen til sykehuset, og noen ganger kan det være en stor utfordring å finne fram i denne etter å ha gjennomlevd flere regntider. Heldigvis skriver vi journalene på engelsk. 60 pasienter daglig er krevende, og mot slutten av dagen må jeg innrømme at det går ganske fort. Mange ganger tenker jeg at denne pasienten skulle jeg ha brukt mer tid på, men hva gjør jeg når klokken er kvart på fem, og enda 6 pasienter venter på gangen?? Ja, noen ganger ser jeg fram til allmenlegetilværelse i Norge med hele 20 minutter pr pasient!!

Lokalt håndarbeid

Dhaka stoff fra Tansen

Håndarbeid fra Nepal er kjent over store deler av verden. De silkemyke pashmina sjalene i alle regnbuens farger er spesielt populære og havner i mange turisters bagasje. Et helt spesielt fint og fargerikt naturpapir, laget av bark fra et spesielt tre i Himalaya, er et produkt fra Nepal som mor i huset verdsetter når gratulasjonskort eller fotoalbum skal lages. Te og især kaffe fra Nepal er verdenskjent for den gode aromaen. Den lokale nepali kaffe kalles med rette "Top of the world coffee."
En annen merkevare fra Nepal er dhaka stoff. Dette stoffet veves i Tansen. Dhaka stoffet er kanskje ikke så godt kjent for en vanlig turist, men godt kjent blant nepalere. De fleste menn i Nepal har et hodeplagg laget av nettopp dette stoffet. Dette hodeplagget kalles "tåpi" (se siste bildet) og er en populær gave å gi til utlendinger. Gunnar har allerede 3 eksemplarer av dette hodeplagget i samlingen sin. De to første var så altfor små og er overtatt av Markus men det siste eksemplaret ble spesialsydd i "King Size" til big head Norwegian.

Kvinne ved veven i det lille lokale veveriet i Tansen. I tillegg til det spesielle hodeplagget lages vesker, lommebøker og vester av det lokale stoffet "Dhaka."

Servitør ved en av restaurantene i Tansen med den typiske nepali hatten "tåpi." Til spesielle anledninger brukes også en vest i "Dhaka" mønsteret.

Friends of Tansen

"Friends of Tansen" er navnet på det årlige magasinet som gies ut ved Tansen Mission Hospital og gir et lite glimt fra livet ved sykehuset. I årets utgave har vi skrevet en artikkel om Ingeborg Skjervheim, den norske jordmoren som jobbet i Tansen fra 1955 til 1988. Les artikkelen om Ingeborg og resten av magasinet her: http://www.tansenhospital.org.np/