tirsdag 15. februar 2011

Ikke bare eventyr...

Livet i Nepal er ikke alltid bare eventyr, solskinn og eksotisk selv om bildet over defintivt vitner om nydelige fjell, solskinn og en lykkelig småbarns-familie. Men hverdagen er ikke alltid slik. La oss begynne med språket. Det er ganske ydmykende å ikke kunne snakke språket skikkelig. Spesielt for Gunnar som bruker språket som et arbeidsverktøy, er det lite tilfredsstillende å snakke som en førskolegutt når pasientene kommer for å søke profesjonell hjelp.
Forleden dag ankom en 73-årig gentlemann i svært dårlig forfatning. Han hadde bare vært syk i noen få dager, men jeg skjønte kjapt at han ikke ville overleve. En etter an ankom pårørende til akuttmottaket og samlet seg rundt sykesengen. Alle kikket med store engstelige øyne mot den "hvite" doktoren fra det store utlandet. Alle ventet på en kommentar fra meg, et trøstens ord, en beskrivelse av situasjonen for deres syke far eller bestefar. Jeg ser frykten i øynene deres. Det er lenge siden jeg har følt meg så liten og utilpass. For hva skal jeg si, eller rettere sagt; hva er det jeg klarer å formidle med min fattige nepali til engstelige pårørende.
Jeg har riktignok lært meg sentrale setninger som: "Livmormunnen er bare 2 centimeter åpen. Kom raskt tilbake om vannet går eller om du har store blødninger. Hvordan er fargen på din avføring? Du har en nyrestein. Det er ikke bra for helsen din med røyk og alkohol."
Ikke bare språket er en utfordring, men også å jobbe som lege i et helsevesen som er så annerledes enn det jeg kjenner hjemmefra. Litt lenger tid tilbake undersøkte jeg en tenåring fra et av nabodistrikene til Tansen. Jeg fant ikke så mye galt, og sendte ham hjem uten videre avtale. Men etter jeg var kommet hjem, tenkte jeg på ham, og plutselig gikk det opp for meg hvilken sykdom han hadde. Hva gjør jeg så? Det var en alvorlig diagnose som trenger oppfølging og behandling, nemlig Rakitt (Vitamin-D mangel). Om man ikke gir tilstrekkelig behandling over lengre tid, får han vekstforstyrrelser som vil prege ham hele livet. I Norge kunne jeg enkelt ha gått tilbake til journalen, funnet fram telefonnummer, ringt eller skrevet et brev og bedt ham komme tilbake. Men i Nepal finnes intet slikt journalsystem, gule sider i telefonkatalogen der man enkelt kan finne fram til personer. Nepalere som bor utenfor de store byene har ikke engang postadresse..
Jeg sov ikke bra den natten, sendte en bønn til Vår Herre, og hva skjedde?
Hvem var det jeg møtte som første pasient neste morgen? Jo, nettopp denne tenåringen!
Det er ikke lett å jobbe som lege i Nepal. Hver dag byr på både medisinske og språklige utfordringer som av og til kan oppleves for store. Da hender det jeg lengter tilbake til en jobb i det norske trygge, stabile helsevesen......

2 kommentarer:

  1. Har stor respekt for dere og det dere gjør, kjære familie. Vi heier på dere.

    kR

    SvarSlett
  2. Takk for nok et utrolig godt og tankevekkende blogg innlegg:-)

    SvarSlett