søndag 29. november 2009

1.søndag i advent

Det er lite som minner oss om at det nå er advent og snart julehøytid. Det er kun de røde og hvite blomstrende julestjernene utenfor huset som forteller oss at det snart er desember -også her i Nepal! I morges tente vi det første adventslyset ved kjøkkenbordet og sang: "Nå tenner vi det første lys." Barna husker ikke helt denne tradisjonen fra i fjor så i dag ble det prat om ventetid; Jesus som ble født i Bethlehem og at Jesus snart har bursdag. Marie er opptatt av bursdager for tiden. Hun var derfor fast bestemt på at når det blir jul skal vi synge: "Hurra for deg som fyller ditt år!" for Jesus. Barneutsagn er herlige!

Mor i huset måtte ta et bilde av årets adventslys. Å finne lilla lys er nemlig ingen selvfølge, selv ikke i denne storbyen. Å komme over 4 like lys er et enda større under!! Gjett om jeg ble glad da jeg fant dem, godt gjemt og langt bak i en butikkhylle! Med lilla servietter, fra en god venninne i Norge, ligger alt tilrette for en god adventsstemning i heimen -også her i Nepal. Adventstiden er en tid jeg verdsetter høyt. Men hvorfor har vi lilla lys til advent? Dette henger sammen med kirkeårets farger som skifter mellom hvitt, grønt, rødt og lilla. I adventstiden finner vi lillafargen i kirken. Lilla er fargen på venting og forberedelser.

"Vårt første lys vi tenner
og stirrer mot det blå.
Vårt første lys vi tenner,
Guds sønn vi venter på."

mandag 23. november 2009

Diakoni i storbyen


Kristin og Erik er utsendinger for Normisjon i Nepal og jobber til vanlig ved Okhaldhunga sykehus. For et par uker siden var jeg (Evelyn) så heldig å få være med Kristin på besøk til et helt spesielt hus i Kathmandu. Jeg velger å kalle det et "sykehotell". Det er ikke et helt vanlig sykehotell som vi kjenner fra Norge. Dette sykehotellet heter "Saathi Sewa" som betyr: Venne-tjeneste. Saathi Sewa blir drevet av kristne nepalere med utspring fra en av Kathmandus menigheter.

Tansen og Okhaldunga sykehus har et viktig samarbeid med Saathi Sewa. Det er ikke alle operasjoner som kan utføres på distriktssykehus som Okhaldunga og Tansen. Barn som er født med leppe-, kjeve-ganespalte eller hjertefeil må henvises til Kathmandu. Mange fra landsbygda i Nepal kan grue seg for å reise til storbyen. Å komme til storbyen kan by på store utfordringer. Hvordan finne fram og gjøre seg orientert? Kontrastene er store mellom en liten oversiktlig landsby uten biler til en uoversiktlig og kaotisk storby (uten gatenavn..!) Og hvor skal man bo hvis man ikke har slektninger i byen? Sykehotellet Saathi Sewa tilbyr husrom før og etter behandling på sykehuset. De ansatte henter også pasientene på flyplassen og følger de til sykehuset. Pasienten må ha en pårørende med seg på Saathi Sewa for å ivareta pasientes trygghet.

Ved siden av sykehotellet er det et kirkerom som brukes som arbeidskirke. Her kan man drive med hobbyaktiviteter eller se film. Daglig er det gudstjeneste i kirkerommet. Flere er blitt kristne etter de har bodd på Saathi Sewa. Det var beundringsverdig å oppleve hvilken omsorg som ble gitt til pasienter og pårørende! Diakoni er kirkens omsorgstjeneste. Diakonien har Jesus som forbilde. Jesus kom til jorden for å tjene oss mennesker gjennom sin omsorg og kjærlighet. Han så hvert enkelt menneske og deres behov. Jesus utfordrer oss til å vise samme tjenersinn. Saathi Sewa er et flott eksempel på diakoni i praksis.

torsdag 19. november 2009

Hånd i hånd....

Noen kulturelle faktorer tar det lang tid å venne seg til. Når man bosetter seg over lengre tid i et annet land, vil man som oftest gjennomgå følgende tilvenningsprosess: Flight-Fun-Fight-Fit.

Ved ankomst til det nye bostedet, er det eksotisk å lære å kjenne den nye kulturen, nytt språk, nye lukter og nye mennesker. Etterhvert vil turistfasen gå over i en frustrasjonsfase. Da lengter man hjem og romantiserer over hjemlandets fryd og gammen. Man begynner å bli lei av alt som ikke fungerer, og livet er ikke lenger så eksotisk. Men så begynner man å kjenne på at den nye hverdagen fungerer. Øynene er tilvendt til all forurensingen og etter hvert legger man ikke så godt merke til det man misliker. Snart er men tilvendt til det nye livet i det nye landet. De fleste vil gjennomgå en slik prosess men med individuelle forskjeller for hvor lenge man er i hvert stadium. Selv opplever vi å pendle mellom de ulike fasene. Enkelte dager er frustrasjonsnivået høyt og noen dager er fortsatt eksotiske. De fleste dagene lever vi med de samme hverdagsrutinene som vi opplever i Norge, men dagene krydres ofte med eksotiske glimt eller av frustrasjon; Ingen kan nekte for at det er et høydepunkt å se en sprell levende apekatt som turner i brosøylene når vi sykler på vei til språkundervisningen. Men det er ikke særlig artig å sende avgårde julegaver til gode venner i Norge og ikke vite om gavene i det hele tatt kommer fram....

Noen kulturelle uttrykk har vi ennå ikke helt klart å venne oss til. Som for eksempel menn som rusler hånd i hånd. I Nepal er dette helt vanlig blant mannfolk, og det er kun et uttrykk for at de er gode kamerater. Menn og kvinner som holder hverandre i hånden ser vi svært sjeldent. Derfor sperrer vi fortsatt øynene opp når vi ser menn som småprater, smiler og går hånd i hånd langs veien. Så skulle Gunnar finne hånden DIN under hjemmeoppholdet i Norge, er det kun et uttrykk for en god kulturell tilvenning.......!

mandag 16. november 2009

Hvor bor du?

Hvor bor du? Et tilsynelatende enkelt spørsmål å svare på-----men ikke i Kathmandu! Her er det nesten ingen som har en husadresse for det finnes få gater som har navn. Da blir det å bruke intuisjon, solens stilling på himmelen, god hukommelse og litt flaks for å finne fram når man er invitert på middagsbesøk eller til lunsj.
Eller man beskriver så godt man kan hvor huset ligger i forhold til nærmeste kjente hotell, butikk eller veikryss. Det byr på mange utfordringer især om man skal finne fram etter mørkets frembrudd.
Litt heldigere er folket som bor i byen Butwal, lenger vest i lavlandet mot India. Her finnes gatenavn, og faktisk er det en nordmann som har gitt navn til en av gatene i byen; "Odd Hoftun Street." Det var i denne byen den norske ingeniøren og bistandsarbeideren Odd Hoftun startet opp Butwal Tekniske institutt i 1963. Han har vært med på å legge grunnlaget for store deler av vannkraftutbyggingen som har foregått i Nepal og foregangsmann for ingeniør-samarbeidet mellom Norge og Nepal. Det har nylig kommet ut en biografi om ham. Les mer på www.tibetmisjonen.no

Gatenavn eller ikke. Posten kommer fram likevel. Alle bruker en postboks i stedet. Men om den tid kommer da myndighetene i Kathmandu inviterer til navnekonkurranse på de forskjellige gatene i byen; vær klar og kom med gode forslag. Vi skal selvsagt gi informasjon via bloggen og kanskje vanker det premier for de beste forslagene....


fredag 13. november 2009

Kumari-den levende gudinne

Det er ikke mange land i verden som har guder i levende live. Men det har man hatt i Nepal siden 1757. Kumari, som hun kalles, er en liten pike som tilbees som en gudinne. Kumari er en menneskelig inkarnasjon av newarenes(newari=en av folkegruppene som bor i Kathmandu-dalen med eget språk og kultur) viktigste hindu-gudinne; Taleju Deva.

Hennes utseende skal være bestemt på forhånd og skal oppfylle 32 egenskaper. Hun skal blant annet ha ben som en hjort, nakke som en konkylie, øyenbryn som hos kuen, sort hår med naturlig skille mot høyre, spesiell stemme og tenner, og selvsagt må hennes horoskop tilfredsstille egne kriterier. Hun skal aldri ha vært syk eller mistet så mye som en dråpe blod.

Utvelgelsen av en ny Kumari-levende gudinne-er noe helt for seg selv;

En gruppe små jenter mellom 2-5 år blir utvalgt og bringes sammen til et mørkt rom i et av templene under en av de mange hindu-festivalene. Her skal de tilbringe hele natten sammen med bloddryppende rituelt ofrede geiter og vannbøfler mens menn iført demonmasker danser til dype trommerytmer..... Om man klarer å la være å gråte eller skrike under denne seansen, kan man bli utvalgt til neste Kumari.... Men den siste testen, tilsvarende som under utvelgelsen av en ny Dalai Lama, er at hun skal peke ut eiendeler som har tilhørt den forrige Kumari..


Klarer hun denne siste testen, flytter hun fra sin egen familie inn i "Kumari-huset " som ligger like ved Kathmandu Durbar Square. Her vil hun bli ivaretatt av en ny "Kumari-familie." Hun kan få besøk av jevnaldrende og får undervisning. Mennesker kommer til huset hennes for tilbedelse og for å søke råd.

Kumari kan ikke berøre bakken, og de gangene hun kommer ut av huset sitt, blir hun båret i en spesiell vogn. Ved menstruasjon eller ved en større blødning, pensjoneres Kumari og mottar pensjon fra Staten slik at hun skal få mulighet til å ta utdanning og til å gifte seg.

Litt business omkring Kumari hører med; Salg av postkort og salg av billett for å få et glimt av henne. Det er ikke tillatt å ta bilde av henne bortsett fra når hun er på oppdrag utenfor huset. Bildet av henne i denne teksten er et postkortbilde.


(Kilder: "From goddess til mortal- The true story of a former Royal Kumari;" (S.Berry). "Lonely planet Nepal" og "Turen går til Nepal;" Politikens rejsebøger)




fredag 6. november 2009

Vær og vind...

Etter at regntiden er over, har klarværet kommet, og vi kan se Himalayas snødekte fjell fra terrassen vår. Et vakkert syn når sola går ned!

Etter den første turen til Tansen, er vi tilbake til gode hverdager i Kathmandu. Savnet etter familien og de personlige tingene i kofferten er heldigvis redusert. Gleden og takknemligheten er er stor over at det går fint med den lille jenta til Evelyns søster og svoger i Stavanger. Helene, som ble født 10 uker før tiden, ser ut til å være en sterk jente. Takk til dere som ber!
Kofferten er ikke dukket opp igjen, men en ny Bibel er på vei fra Norge.. Det skal bli interessant å oppdage Guds ord på nytt, uten alle understrekninger og notater fra de siste 20 års vandring i Bibelen.

Det meste av tiden vår går fortsatt med til å lære nepali, og vi må ærlig innrømme at det er fortsatt ganske mye stotring når de forskjellige verbene skal bøyes i alle mulige former. Har du hørt om "fremtidsaspekt, men ikke sikkert tidsbestemt....?" Uansett, språk er viktig. Det sies at språk er nøkkelen inn til et nytt folk og en ny kultur. Vi ser frem til å kunne komme tettere inn på nepalere, når vi etterhvert kan samtale om annet enn vær og vind.

Nordmenn er som kjent opptatt av været. Og det er også vær i Nepal... Nepal ligger på samme breddegrad som Gran Canaria. Nå er vinteren på vei, men vinter i Nepal likner ikke mye på vinter i Norge. Dagene minner oss heller om en god norsk sommer; temp på dagtid er +20 grader og sol. Men innendørs er det kaldt, og vi har tatt fram ullsokker, langbukser, dundyner og fleecejakke. Murhusene er kalde uten særlig isolasjon, og det er ofte bedre temperatur utendørs. Ved solnedgang kl 17.30 går temperaturen raskt ned. På natten kryper gradestokken ned mot +9. Nedbør er et ukjent fenomen utenom regntiden, så nå er regntøy og støvler pakket bort til mai-juni neste år.

Nepal er et av landene uten vintertid så nå er det + 4t 45 min sammenliknet med norsk tid.

Denne uka var det bursdagsfeiring med sang, kake og 4 lys for Markus i barnehagen.
En litt sjenert, men også stolt gutt gledet seg stort til denne markeringen.
Marie er like stolt som får sitte ved siden av bursdagsgutten!