Har vi landet?

Etter litt over to uker i Nepal; Mye er fortsatt nytt, og vi føler oss som nybegynnere på mange områder. Barna ser ut til å ha taklet overgangen fint til nå. Humøret er stort sett som tidligere. De sover og spiser godt og har stor glede av hverandre. Men spørsmålene er mange; Hvorfor har de ikke hjelm når de kjører motorsykkel? Hvorfor skal dere lære nepali? Hvorfor ligger det søppel i veikanten? Kan vi også kaste søppel i gatene...? Som foreldre prøver vi så godt vi kan å svare og forklare.

Noe vi ikke føler oss trygge på enda, er å krysse de store hovedgatene til fots. Se for deg at du som fotgjenger, uten fortgjengerfelt, skulle krysse Danmarksplass i Bergen. Slik føles det av og til... Det er ikke trafikklys, venstrekjøring, vandrende kuer, mye tut og kjør, men bilene kjører ikke fullt så fort. Det er nok et visst system i trafikken i Kathmandus gater, men de trafikkreglene har vi ikke helt skjønt.. Men en kommer langt med å følge etter nepalere og lære av dem. Til orientering for bekymrede sjeler, så har vi ikke tatt med barna på denne type "risikosport.."

De mest trafikerte hovedgatene ligger ikke langt fra der vi bor, men i det daglige holder det å bruke sidegatene. Under: I gaten utenfor leiligheten vår, en av de mange gatene uten navn.

Gleden over å være igang med noe helt spesielt er stor. Etter en interessant uke med land og kulturorientering, starter de første timene i nepali til uka. Vi gleder oss! Sommervarmen og solnedganger på takterrassen nytes. Samtidig har vi vært innom det første kultursjokket og hjemlengsel. Da barna etter en uke spurte når vi skal besøke besteforeldrene, var tårene i mors øyekrok ikke langt unna. Men med dagens kommunikasjonsmidler som skype og telefonsamtaler (gratis) via nettet, gleder vi oss over kontakten med familie og venner.