Urettferdighet

På den daglige sykkelturen til språkskolen passerer jeg Bagmati brua som går over en av hovedelvene i Kathmandu. Fra brua ser jeg slumstrøket langs elvebredden. Husene er bygget av det som måtte finnes av noen plankerester, blikk og en masse plastikkposer på takene. Det gjør vondt å se dette. Hvordan er det å bo slik? Hva når det regner som verst i regntiden, eller når det etterhvert blir kaldere om natten? Hvordan har barna det?

Tiggere holder seg rundt turistområdene i byen. Vi bor litt utenfor sentrum, så tiggere er ikke et daglig syn. Men det er likevel ikke et uvanlig syn på vei til skolen.

Jeg har sett henne flere ganger; En blind dame som sitter på fortauet, rett ved et av de mest eksosfylte veikryssene. Det rørte meg ekstra å se henne i dag. I dag hadde hun et lite barn på fanget. Barnet var ca 6 mnd gammelt. Barnet satt helt stille, nesten apatisk, akkurat som kvinnen, midt i solsteken. Vi er blitt fortalt at mange tar med seg små barn på gaten for å tigge, slik at det skal bli lettere å få penger. Denne kvinnens motiv eller grunn for tigging kjenner jeg ikke. Men det gjorde så vondt å se dette barnet i dag. Et barn som ikke har noe valg, men som er prisgitt de forholdene som de lever under. Hvilken fremtid har dette barnet?

Verden er urettferdig. Her i Nepal kjenner jeg at vi lever tettere inn på urettferdigheten.