Nytt skoleår - høye forventninger

I dag starter et nytt skoleår i Nepal. De som passerte eksamen rett før påske kan rykke et klassetrinn opp. Dette gjelder både for barne -og ungdomsskolen. Et nytt skoleår er ofte forbundet med glede og forventninger. Utenfor kjøkkenvinduet så jeg (Evelyn) i morges en gutt som ble fotografert i sin nyvaskede og nystrøkne skoleuniform. En tydelig stolt mor sto ved siden av ham. En spesiell dag! Akkurat slik 1.skoledag er for mange -også i Norge. Men det er også mangt som er forskjellig fra skolehverdagen i Norge og Nepal.

I Nepal er barna foreldrenes fremtid og "livsforsikring." Foreldrenes forventninger til skoleprestasjoner er ofte høye. Det fokuseres på prestasjoner og gode karakterer allerede på barneskolen. De som har gode memorerings- og puggeevner får best uttelling.

Mange foreldre velger også yrkesutdannelse for sine barn. En av turnuslegene på Tansen Mission Hospital drømte som ungdom om en annen utdannelse enn det foreldrene ønsket. Foreldrene ville at han skulle bli lege. Og han ble lege slik foreldrene bestemte. Å høre ham fortelle gjorde inntrykk på meg. Tenk å ikke kunne følge sine egne interesser og drømmer. Tenk om noen andre skulle bestemme din utdannelse! Vi påvirkes nok også av våre foreldre i valg av yrkesretning. Men i selve valget av yrke er det vi som bestemmer og ikke foreldrene.

Penger er en annen viktig faktor i forhold til utdanning. Tenk om du ikke kunne ta en utdannelse fordi foreldrene dine ikke hadde økonomi til det! Her er det ingen "Statens lånekasse for utdanning" eller stipendordninger. Det er kanskje ikke så rart at noen foreldre har høye forventninger til sine barn når de investerer store deler av inntekten sin i skolegang og utdannelse. Men å leve opp til foreldrenes forventninger, må være en tung byrde å bære for mange barn og unge.

I en av Nepals engelskspråkelige aviser kom jeg over dette tankevekkende diktet. Det handler om en jentes smerte i forhold til høye forventninger.

Pain

"I don`t know what`s the problem with me.

I work hard and study all the time.

But even though my parents are not satisfied.

Every time I get low marks, they scold me by comparing with others.

But, if I get good marks they say you can do better.

They are not content with me in my whole life.

Please let my parents understand my brain has not got the capacity

to bring good marks and make your life happy.

But just remember one thing mom and dad.

I am trying my best and working hard a lot.

That someday you may say I am proud of you, my daughter."

Elev 8.klasse, Kathmandu, Nepal.