Spedalskhet = Hansen`s disease

Armauer Hansen er en av de mest kjente nordmenn i verden. Han var den første som bekreftet at spedalskhet var en smittsom sykdom ved at han oppdaget denne bakterien gjennom mikroskopet i 1873. På den tiden trodde man at spedalskhet (eller lepra) var en arvelig sykdom. Armauer Hansen skrev seg inn i de medisinske historiebøkene ved sin oppdagelse, og sykdommen kalles også Hansen`s disease. Norge og Island hadde den høyeste forekomsten av spedalskhet i Europa på begynnelsen av 1800-tallet. Mens sykdommen var på tilbakemarsj i resten av Europa, opplevde Norge det motsatte. Spesielt vestlandet var sterkt rammet. Derfor ble det i Bergen opprettet et forskningssenter i forbindelse til St Jørgens hospital der Armauer Hansen jobbet. St Jørgens hospital er i dag et meget severdig museum i Bergen som forteller historien om Armauer Hansen og spedalskhet i Norge. Den siste pasient med spedalskhet i Norge døde i 1950-årene.

Spedalskhet har vært kjent helt tilbake til 3500 år før Kristus og er bl a beskrevet i gamle indiske skrifter. I Bibelen er det spesielt skrevet om spedalskhet og hvordan forholde seg til de spedalske i 3.Mosebok. Mens sykdommen døde ut i Europa og Nord-Amerika, er den fortsatt tilstede i Afrika og Asia. Man regner med over to hundre tusen nye sykdomstilfeller hvert år på verdensbasis, godt over halvparten i India. Andre hardt rammede land er Kina, Burma, Indonesia, Brasil, Nigeria, Madagaskar og Nepal.

Jeg fikk se min aller første pasient med spedalskhet for få dager siden på poliklinikken for tuberkulose og spedalskhet ved Tansen Mission Hospital. Over vises lab rapporten som bekrefter diagnosen med funn av bakterier fra plasmaprøve (type blodprøve) fra albue, ørevinge og kneskjell. Dette var en eldre dame fra India med spesielt hudutslett og nervelammelser. Heldigvis finnes god gratis behandling, men mange får likevel kroniske lammelser på hender og føtter som leder til kroniske sår, blindhet, knuter i huden eller ansiktdeformiteter.

Glimt fra bylivet i Tansen

Tansen sentrum er sjarmerende med sine smale bratte gater. Fargerike hus ligger tett i tett. Det er nesten ingen biler. Gågaten har små boder på begge sider av gaten. De færreste butikkene kan du gå inn i. Kjøpesenter er et fremmedord. Butikker som Rema 1000 i Norge eller Migros i Sveits, der alle matvarer og husholdningsting er i en og samme butikk, er også ukjent. Her er det en bod for krydder, en for frukt og grønnsaker, en for lyspærer, en for kjøtt, tørket fisk (!) og en for såpe og shampo. En handlrunde kan derfor ta tid når turen må gå innom flere butikker, istedenfor langs ulike hyller i et supermarked.

Utsikt mot Tansen sentrum. Sentrum ligger ca 20 min gåtur på gruslagte veier fra Tansen Mission Hospital. Turen er en opplevelse i seg selv. Det er som å vandre langs Fjellveien i Bergen. Utsikten over dal, fjell og åser er fantastisk. Det bor ca 40 000 innbyggere i Tansen.

Jeg er glad jeg slipper å tenke på kjøp av nye BH-er!

Her er utvalget litt tilfeldig og prøverom finnes ikke...

Første gang jeg var i sentrum lurte jeg på hvordan vi skulle "overleve" her. I mylderet av ulike boder med mye og ingenting i, skjønte jeg ikke helt hvor og hvordan jeg skulle gjøre de vanlige innkjøpene til hus og hjem. Nå har jeg begynt å orientere meg og stadig blir jeg imponert over vareutvalget, bare jeg leter litt ekstra! Jeg har etterhvert fått mine spesielboder og da er det alltid kjekt å treffe de samme butikkselgerne igjen. De er alltid like blide og imøtekommende. Mulighetene for å praktisere nepali er også gode når alt må spørres etter over disken. En handletur kan rett og slett være eksotisk og lærerikt, da den er ganske annerledes enn det vi er vant til!

Kiran er en mann som har speialisert seg på utlendingers behov. Han har en butikk som vi kan gå inn i og som har handlekurver! Det er ikke en stor runde vi kan ta med handlekurven, men veldig kjekt å av og til plukke varer fra hyllene selv. Størrelsen og utvalget i butikken ser dere på bildet da svigermor for et par uker siden handlet der. Er det noe han ikke har så bestiller han det gjerne. Etter at vi flyttet hit er leverpostei blitt butikkens nyeste vare!

Ellers holder vi oss til sesongens vareutvalg når det gjelder frukt og grønnsaker. Slik er Tansen. Byen satser på lokale produkter. Det gjør at det deler av året ikke er tilgang på f.eks gulrøtter. Men nå er frukt og grønnsautvalget stort og fristende fra de mange små bodene langs gågata.

Bendelorm på hjernen!

Så var min første helgevakt på Tansen Mission Hospital over, og jeg skal si at jeg fikk bryne meg på hele det indremedisinske spekter av diagnoser. Helgevakten inkluderer visittrunde på hele medisinsk-, barne- og fødeavdelingen. Det kan dreie seg om 80 pasienter, men heldigvis er det også en erfaren nepali assistentlege og en turnuslege med. For å vise bredden på pasientene, tok jeg noen bilder av forskjellige pasienters problemstillinger: Bildet over viser data-røntgenbilde (CT Caput) av hjernen på en 15 år gammel jente som kom inn med epilepsi-symptomer. (CT kan ikke gjøres på Tansen Mission Hospital men finnes på et mindre sykehus noen kilometer borte og kan bestilles for en dyr penge som pasientene må betale selv). Jeg forventer ikke at noen skal se hvilken sykdom det dreier seg om, men bildet gir mistanke om bendelorm på hjernen! (Neurocysticercosis) Denne pasienten kom til sykehuset med førstegangs debut av epileptiske kramper. I Afrika og i store deler av Asia er bendelorm på hjernen en vanlig årsak til epilepsi symptomer. Det finnes heldigvis god behandling, og hun er nå reist fra sykehuset i god form.

Det strømmer på med pasienter hver dag, også i helgene, og sengeavdelingene er stort sett fylt opp. På den videre visittrunde på sykehuset var vi innom eksempelvis; gulsot hos nyfødt og lysbehandling, truncus arteriosus (malformasjon av hjertets blodårer), nyrebekkenbetennelse, øyebetennelse/hjernehinnebetennelse hos nyfødt, svangerskapsforgiftning, stivkrampe, HIV, tyfoidfeber, hjerneslag, KOLS, lungebetennelse, angina....

Bildet over er en nydelig 5 år gammel jente som plutselig ble lammet fra livet og ned og har nå vært en uke på barneavdelingen. Før lammelsen inntrådte hadde hun hatt litt smerter i magen men ellers vært i god form. Så plutselig mistet hun førligheten i begge beina men har kontroll over urin og avføringen. Hun har ingen feber og er ellers i god form. Hun har vært sykehusets vanskelige faglige nøtt å knekke. Vi har sendt avgårde spinalvæske (undersøkelse av ryggmargsvæske) til laboratorie i India. Kan det være en sjelden muskelsykdom hun har? Eller kan det være tuberkulose i spinalkanalen? Polio? Det er heldigvis for øyeblikket 3 barneleger ved sykehuset som tar seg av utredningen av henne.

Denne lille prinsen er sykehusets aller minste pasient for tiden. Ved fødselen var han bare 890 gram. Moren fikk akutt svangerskapsforgiftning i uke 30 og var kritisk syk. Gutten måtte forløses med keisersnitt. Nå tilbringer han dagene i en av kuvøsene på barneavdelingen og får regelmessig mat gjennom nesesonde. Han er så svak og så utsatt for infeksjoner at det må et Guds under til om han skal klare seg.

Vakten forløp ellers heldigvis uten kompliserte fødsler. Jeg gruer meg til jeg blir tilkalt til en vanskelig fødsel. Heldigvis har sykehuset alltid egne kirurgiske leger på vakt som kan gjøre keisersnitt og som er en nødløsning under de fleste forhold.

Stivkrampe/tetanus og vaksinering

Stivkrampe eller tetanus forbinder vi gjerne med en sprøyte som barn får på helsestasjonen og barneskolen. Sykdommen kjenner heldigvis få av oss til. I Norge er det 0-2 meldte tilfeller årlig. Stivkrampe gir bl.a smertefulle spasmer (kramper) i hele kroppen og selv med optimal sykehusbehandling er dødeligheten høy *. På Tansen sykehus har vi fått se sykdommen herje i en liten barnekropp på 12 år.

En dag fikk jeg (Evelyn) være med en svensk misjonærkollega og sykepleier på morgenstellet av den syke gutten. Det som møtte meg da jeg kom inn på rommet, var en gutt som lå stiv i sengen. De smertefulle krampene kom og gikk, feber og infeksjon skapte store svetteperler i pannen og ansiktet. Krampene hadde gått ut over respirasjonen hans, så han var koplet til sykehusets eneste pustemaskin. Det ble sagt at gutten hadde fått et sår på foten. Tetanusbakterien, som finnes i øvre del av jordsmonnet eller i avføring fra dyr, var så kommet inn i såret. Trolig var han ikke vaksinert eller ikke fått alle dosene som trengs for å bli immun mot sykdommen. Gutten har kjempet for livet i over 4 uker nå. Men i går ble han flyttet over fra sykehusets intensivavdeling til vanlig medisinsk sengepost. Og han blir stadig bedre, puster nå uten hjelp og trenger bare litt ekstra oksygen. Gunnar gikk visitt på barneavd i dag og traff ham sittende i senga med en sjokolade i hånden. Han har fått all den intensivbehandlingen som sykehuset kan gi, og det er mange både på og utenfor sykehuset som ber for han.

Denne sykdommen har gjort inntrykk på meg. Barnevaksinasjonsprogrammet er frivillig i Norge, men som helsesøster anbefaler vi vaksinasjon av alle barn. Kunnskap og informasjon om sykdommene og vaksinene er viktig i møte med foreldrene på helsestasjonen. Fra helsesøsterpraksisen min hjemme i Norge hadde sykdommen stivkrampe ikke noe annet innhold enn det som sto beskrevet i bl.a vaksinasjonsboken. Etter møtet med den svært syke gutten, har sykdommen fått et ansikt. Stivkrampe har fått et nytt innhold som jeg vil ta med meg videre.

* Kilde: Vaksinasjonsboka. Folkehelseinstituttet.
Foto: Mariann Aspnes

En ny hverdag

Rita og barna da de møttes første gang i oktober.

Rita er vår nye barnepasser. Her i Tansen er det ikke noe vanlig barnehagetilbud før barna fyller 5 år. Den første tiden er min (Evelyn) hovedoppgave omsorg for barna, fortsettelse av språkstudiene og gjøre meg orientert om hva som kan bli min fremtidige tjeneste utenfor hjemmet. Rita er en flott 22-år gammel jente fra Tansen. Hun kommer hjem til oss et par timer, et par ganger i uka. Barna er sammen med Rita når mor i huset tar språktimer, studerer, gjør innkjøp eller praktiserer nepali i nærmiljøet (uten at to små lyshårede barn utålmodig venter på at setningen skal bli ferdig....!) Rita er en av forsangerne i menigheten der vi er med. Det er spesielt stas for Markus og Marie når vi går på gudstjeneste, og de får øye på henne. Barna setter stor pris på henne.

Rita er et vanlig navn i Nepal; Det skrives bare med litt andre bokstaver sammenliknet med Norge. Navn som Mina, Mona, Maja eller Anita er også vanlige. Storfamilien er viktig i Nepal. Når vi presenterer våre egne familiemedlemmer med navn, som Mina og Anita, lyser nepaleres ansikt opp. Likeså gjør vi når nepalere presenterer seg med navn vi kjenner fra før!

Det er ikke så mange sandkasser i nærområdet, men lek i grusen utenfor huset er like gøy selv med en blikkboks til bøtte og sleiv til spade!

Vi føler oss enda ganske nye i Tansen. Fortsatt går det mye energi til å gjøre oss kjent, kommunisere på både nepali og engelsk og å få en god rytme på hverdagen. For Gunnar handler det om å lære seg nye arbeidsrutiner og prosedyrer på sykehuset. Til helga har han sin første nattevakt. Vi merker at vi trenger mer søvn enn det vi er vant med, men det er nok bare en av bivirkningene ved å bo i Nepal!

Nepals "Matterhorn"

Her er Nepals svar på Sveits sitt praktfulle fjell Matterhorn! Fjellet heter Fiskehalen eller Machhapuchhre og er 6992 m.o.h! Navnet fiskehalen har den fått siden den ser ut som en fiskehale, men fra en annen vinkel. Fiskehalen kan ses fra Tansen også, men vi kommer mye nærmere fjellet og fjellkjeden Himalaya fra byen Pokhara. Høydeforskjellen mellom gatene i byen og toppen av det høyeste fjellet er 7300 meter (Fjellet Dhaulagiri, 8167 moh, verdens 7.høyeste fjell). Alpene i Sveits blir små i forhold til dette, for ikke å snakke om Norges Galdhøpiggen på 2469 meter! Nepal er et fantastisk fjelland.

Frokost med Farmor på morsdagen; Fiskehalen i bakgrunnen

I helgen har vi vært på tur med farmor til Pokhara. Pokhara er den nærmeste storbyen og ligger 4 timers biltur fra Tansen. Pokhara er kjent for turisme og inngangsporten til fjell-og trekkingturer i Himalaya. For oss som har flotte turmuligheter rundt Tansen er Pokhara stedet der vi kan nyte en etterlengtet iskrem eller handle pålegg som ikke finnes i Tansen.... Men en dag tar vi nok trekkingskoene fatt og begir oss i kast med fjellene omkring Pokhara. Blir du med?!

Farmor i Nepal

Farmor er kommet vel fram til oss. Etter 1/2 år i Nepal gleder vi oss over det første besøket fra familien. Gjensynsgleden var stor. Det er nesten litt uvirkelig at hun er her. Vi gleder oss over besøk og kunne vise henne livet i Tansen.

Endelig en lesestund på farmors fang før leggetid. I følge Markus kunne ikke farfar være med fordi han må jo være hjemme og passe på huset og traktoren!

Barna storkoser seg! På kvelden var det rene julekvelden i stua da kofferten ble pakket opp og "bestilte" og etterlengtede varer ble pakket ut! Ting som f eks: Oppvaskkost, brødposer, fiskesuppe, lang skjøteledning, norsk sjokolade, gipskroker, blåbærsuppe, gamle lokalaviser...

Første dagen har vi vist farmor nabolaget, lekeplasser, sykehusområdet og gått opp og ned de over 400 trappetrinnene til utsiktsplatået rett bak leiligheten vår. Vi gleder oss til de neste 2 1/2 ukene sammen med farmor.

Allsidig medisinsk hverdag

Jeg har vært noen dager på medisinsk avdeling, og her settes hele min indremedisinske kompetanse på prøve. En visittrunde kan gjerne dreie seg om ca 30 pasienter med svært varierte lidelser. Eksempelvis på gårdagens visitt var vi innom diabetes, KOLS (Kronisk obstruktiv lungesykdom), feber ukjent årsak (Tyfoidfeber eller Malaria, tynndråpe blodutstryk var normalt), levercirrhose (fettlever), hjerteinfarkt (ble behandlet med Streptokinase), hyperkalemi, tuberkulose x flere med pleuravæske, meningitt (hjernehinnebetennelse), ITP (lave blodplater), anemi (Blodprosent omkring 4,0. Blodoverføring ble gitt, normale forhold ved gastroskopisk undersøkelse), hudutslett etter en mnd behandling med tuberkulosemedisin, pneumoni (lungebetennelse), øvre urinveisinfeksjon....
Visitten går unna rimelig fort, og det er ikke snakk om previsitt. Etter visitten fordeles de forskjellige oppgavene mellom turnuslegene, assistentlegene og de "voksne" legene (=Utlendingene ). Jeg var heldig og fikk prøve meg på en spinal punksjon (undersøkelse av spinalvæske med mistanke om hjernehinnebetennelse, dvs man fører en tynn nål inn mellom virvlene i korsryggen) Dessverre ble det ikke vellykket, og jeg fikk ikke ut noe spinalvæske. Siden jeg har jobbet på lungeavdeling fikk jeg deretter oppgaven med å veilede assistentlegene med å legge inn et tykt thoraxdren hos pasient med hemo/pyo-pneumothorax (en tykt rør føres inn mellom ribbene på siden av brystet og inn i lungehulen for å tappe ut luft og væske) Dette gikk bra, men pasienten som har tuberkulose må nok bruke drenet i lang tid framover siden tuberkuloseinfeksjonen forårsaker puss og væskedannelse i lungehulen.

Her er bildet av en annen pasient med innlagt dren som har tuberkulose. På grunn av mangel på isolatplasser, ble denne pasient lagt nærmest vinduet på en 8-mannsstue med vinduet åpent. Han hadde bare blitt behandlet en uke med tuberkulosemedisin og er i prinsippet smitteførende overfor omgivelsene, men har var for syk til å være hjemme. Han var derfor utstyrt med et lite munnbind som han hadde på seg i perioder...

På ettermiddagene er det poliklinikk, og her er et av kontorene. Heldigvis fikk jeg en av turnuslegene til å oversette for meg. Jeg skjønner litt av det pasientene sier, men det vil nok enda gå lang tid før jeg er selvgående med tanke på språket. Om formiddagene byr på hele det indremedisinske pensum, er det ikke mindre spennende på poliklinikken. Denne dagene var jeg innom både angst, epilepsi, kronisk subduralt hematom, hudutslett, hoste x flere, diabetes, svimmelhet,stoffskifte, besvimelse.......

Som dere skjønner byr hverdagene på mange utfordringer. Det er krevende å være oppdatert på hele indremedisinen, men det er samtidig inspirerende å se så mange forskjellige tilstander. Jeg er glad for at jeg har jobbet 2 år på lunge-/medisinsk avdeling på Haukeland før Nepal. Det var ikke mange bilder av Moder Theresa på veggene på Haukeland, men på Tansen Mission Hospital henger bildet av henne på veggen for å minne personalet om hvilken visjon som er den grunnleggende for sykehuset og som skal være motivasjonsfaktor i den travle hverdagen; "We serve-Jesus heals."

Lørdag=søndag

I Tansen er det mye som er forskjellig fra både Norge og Kathmandu. F.eks er det få biler her, noen motorsykler, enda færre sykler og mange veier som ikke er asfalterte. Men noe av det mest rare, i følge barna, er at vi går på gudstjeneste på lørdager og ikke søndager! Lørdag er helligdag i Nepal. Bildet over viser den bilfrie grusveien til kirka. I løpet av den 20 min lange gåturen er det mye å observere. Sist søndag passerte vi flere geiter, høner, hunder, en kanin og en gris før vi nådde kirken kl 10.

Før vi går inn i kirken må vi sette skoene utenfor. Tansen Church er den eldste kirken i Tansen fra 1959.

Tradisjonen sier at kvinner sitter på venstre side og menn på høyre side under gudstjenesten. Gudstjenesten foregår på nepali så det er ikke så mye vi får med oss enda. Men vi gleder oss over å kunne lytte og være tilstede under den første timen med sang. Barna liker også sangen. Noen melodier kjenner vi igjen fra Norge og da gir det en spesiell glede å kunne nynne med og prøve seg på teksten på nepali!

På vei hjemover får vi god utsikt mot området rundt Tansen sykehus (avlangt bygg med rødt tak mot horisonten). Litt av taket på sykehusboligen, der vi bor, sees til venstre gjemt bak flere trær. Bildene ovenfor er fra oktober mnd, like etter regntiden er over. Nå er det mer tørt og brunt omkring, men om få uker er det blomstring for Rhododendroen, nasjonalblomsten/treet i Nepal.

Løvehulen

Sykehusblokka var et tidligere hotell: "Lions Ring Road Hotel!" Nå er det gjort om til sykehusleiligheter. I 1.etg bor turnusleger og en tannlege med familie. I 2.etg bor vi og en familie fra Australia. I 3.etg bor "tante" Tone (norsk kirurg) sammen med en barnelege fra California. Vi er blitt en del av et internasjonalt nabolag, og huset kalles "Løvehulen."

Det gamle hotellet ligger fantastisk lokalisert på en høyde like bak sykehuset. Sykehuset ligger i en skråning og opp til oss er det en lang, bratt bakke. For de som er kjent i Bergen minner dette om "Haukelandsbakken," og vi har en følelse av å bo på Montana!

100 meter fra leilighten vår ligger barnas fremtidige skole. Skolen ligger inne på sykehusområdet, og taket til skolen kan sees på bildet like over hodet til Gunnar. Her har Gunnar og barna nettopp gått opp "Haukelandsbakken" på vei de siste trappene som fører opp til Løvehulen.

Markus og Marie har besøk av sin første venn i Tansen; Radjid er 7 år og bor sammen med foreldrene sine i samme hus som oss. Han er fra Nepal, men har lært seg godt engelsk. Markus har begynt å bruke engelske ord når de leker sammen. Det er fantastisk å se hvordan de kommuniserer, forstår hverandre, ler og leker sammen uten mange ord. De to første ukene i Tansen har vært gode. Både barna og oss voksne gleder seg over det nye bostedet med flotte naboer.

Dr Gunnar

Endelig var dagen kommet etter over 8 mnd pasientfri periode. Jeg har både gruet meg og gledet meg til denne dagen. Det blir mye nytt å lære, nye sykdommer, nytt språk og nye kolleger. Jeg skal jobbe på medisinsk-, barne- og fødeavdelingen. Spesielt på fødeavdelingen er jeg rimelig fersk. Jeg har kun tatt imot et barn under tiden min som lege på medisinsk avdeling Haukeland. Det var en polsk kvinne som ikke visste at fødende skulle henvende seg direkte på Kvinneklinikken, men kom til akuttmottaket der jeg tilfeldigvis var på vakt.
Så har jeg vært tilstede ved fødslene til Marie og Markus. Ellers er det lite å skryte av når det gjelder erfaring med fødende. Heldigvis er jordmødrene og de yngre nepali-legene meget erfarne. Det blir i hvert fall artig å lære seg et nytt fagfelt. Hvem vet; kanskje kommer jeg hjem til Norge som gynekolog......
Dagen i dag på barneavdelingen bød på et stort spekter av pasienter med forskjellige sykdommer; pneumoni, nyfødt med blodforgiftning,hepatitt A, kuvøsebarn på 1050 gram, feberkramper, nefritt, hjerneabscess (eller hjernetumor med hjerneødem. Computer bilde av hode er mulig å ta på et sykehus like i nærheten, og vi venter på endelig radiologisk diagnose). En pasient med væske i hjerteposen som ble tappet med nål her på Tansen sykehus i går(pericardiocentese). Foreløpig diagnose er tuberkulose eller filariasis(ormesykdom). Starter behandling mot filariasis og venter på svar fra mikrobiologisk lab ang væsken som ble tappet.
Etter visitten som var ferdig allerede i 10-tiden, var det felles te i kantina. Deretter intern undervisning med tema tuberkulose i buken og akutt rødt øye.
Det var flott å være tilbake i hvit frakk igjen. Livet som lege byr på livslang læring, og jeg er glad at jeg har fått denne muligheten til å jobbe som lege i et U-land.

Endelig i Tansen

Tidlig om morgenen la vi i vei med fullastet buss på 10 timers busstur fra Kathmandu til Tansen.

Vi nærmer oss Tansen, har nettopp passert Butwal der Tibetmisjonen har vært foregangsmenn for utbyggingen av vannkraftindustrien i Nepal. Det er bare en times tid igjen til Tansen, men først må vi snegle oss opp den trange dalen som leder opp til fjell-landsbyen Tansen. Elva er nesten helt tørrlagt. Forrige regntid gav mindre nedbør enn vanlig. Årets monsun er 6 måneder unna. Det er tørt og brunsvidd mange steder.

Veien fra Butwal til Tansen er et slit om man beveger seg til fots. Over 1000 høydemeter skal forseres. Vi er spente på hva som venter oss i Tansen.....

Vi når endelig toppen av dalen og får se det mest fantastiske utsyn mot Annapurna-fjellene på over 8000 moh. Det er sol fra klar himmel og en kjølende bris som slår oss i ansiktet. Vi har hørt mange som sier at Tansen er det nærmeste man kommer Himmelen i Nepal... Ja, det er virkelig vakkert her oppe på åsryggen.

Bussen kjører helt inntil sykehus"blokka" der vi har blitt tildelt en av sykehusleilighetene. Avlossingen går unna med god hjelp fra personale på Tansen Mission Hospital. Vi er på plass i vårt nye hjem! Det føles godt.

Tomt hus

Etter endt språkkurs i hovedstaden Kathmandu, er vi på flyttefot til Tansen, vårt endelige bosted i Nepal. Det er alltid litt stress knyttet til flytting. Etter 2 flyttinger i løpet av under et år ser vi frem til å slippe og måtte pakke inn og ut på en god stund.

Slik skal en pick-up pakkes! Heldigvis er denne transporten kun mellom leiligheten vår og flyttebilen et annet sted i Kathmandu. Tidlig mandag morgen den 18. reiser vi og flyttelasset 300 km i retning Tansen. Er vi heldige kommer vi fram før det blir mørkt i 18 tiden.

Andre velger en annen transportmåte, flyttesykkel. Da leiligheten i Tansen er delvis møblert er noen av møblene solgt videre til venner i nabolaget. Her skal Tore Skeie hjem med en gjesteseng.

Savn.....
Vi kommer alle til å savne vår kjære hushjelp Saili. Hun møter alltid like blid opp på jobb, og barna har blitt glad i henne. Nå har hun fått jobb hos en annen norsk familie. De er heldige som kan glede seg over herlige middager og hjemmebakte grove rundstykker.

Markus vil nok savne "kameraten" sin som han sier. Kameraten er barnebarnet til huseieren som bor under oss. Han er ofte på besøk hos besteforeldrene sine og da møtes de på gårdsplassen, helst for å sykle sammen eller leke med biler.

Marie er blitt veldig glad i huseierens hund, Snoopi. Mens Markus kan være litt skeptisk og usikker på hunden, løper Marie bort til valpen. Gleden mellom valpen og Marie er gjensidig, begge er like lekne og litt vimsete. Marie er en riktig dyrevenn.

Avskjedsfest:

Dette er noe vi er blitt "gode" på det siste året... Først avskjedsfest med venner i Bergen, deretter med familien sist sommer og nå med nye venner fra tiden i Kathmandu.
Fredag kveld inviterte kamerat og "onkel" Inge til åpent hus og avskjedsfest for familien Mollestad. Desverre var ikke familien fulltallig tilstede da Evelyn var syk med diare og feber (men denne gangen var det IKKE på grunn av at hun hadde spist en etterlengtet salat.....). Men i følge de som var der var det en flott kveld med mange hyggelige mennesker. Tiden i Kathmandu by er over for denne gang. Nå starter et nytt kapittel i fjellandsbyen Tansen. Vi er spente på den nye hverdagen. Vil du vite mer om hvordan livet og misjonstjenesten er for en vanlig norsk familie på fire, så følg med videre på bloggen.....

Tomme gater

Ingen biler på veiene, butikker som er stengt og en helt spesiell ro over en ellers hektisk by. Folk må ta beina fatt når de skal bevege seg fra et sted til et annet, ingen busser eller små taxier er tilgjengelig. Nei, dette er ingen vanlig, rolig hellidag i Kathmandu. Det er "banda." På nepali betyr banda å stenge. Hovedveiene inn til sentrum blir blokkert. Blokaden har bl.a til hensikt å forhindre regjeringsmedlemmer å kunne gå på jobb. Men konsekvensene av blokaden rammer hele samfunnet. Mange kommer seg verken på jobb eller skole. Det er kjøreforbud. Alt stopper opp. Til og med turister på vei hjem kan oppleve å måtte gå flere kilometer til flyplassen på slike dager. Men det er verst når ambulanser ikke kan rykke ut på grunn av at de forhindres av blokaden. I løpet av høsten har det vært 5 dager med banda, tidligere skjedde det hyppigere. Blokaden varer vanligvis fra 1 til 3 dager. Disse blokadene kommer ikke uforberedt men annonseres i avisene i hvert fall en uke før.

Hvorfor blokade? Kort fortalt handler det om politikk, uenighet, makt og posisjon. Bildet over viser en karikatur av den politiske situasjonen i Nepal. Hvordan komme til enighet er en utfordring. Dette kjenner vi også igjen fra vårt egen politiske verden. Men reaksjonsmønsterne er klart annerledes i Nepal enn i Norge. Enkelte politiske partier bruker blokade for å fremme sine meninger. Partiets støttespillere organiserer seg og blokkerer veier fysisk. Den siste tiden har blokadene gått fredelig for seg. Men politi og demonstranter har kommet til trefninger. Selv får vi god sikkerhetsoppdateringer via både United Mission to Nepal og den norske ambassaden. Noen forhåndsregler må vi ta som f.eks ikke oppsøke større folkemengder disse dagene. Men blokadene og demonstrasjonene foregår utenom området der vi bor. Vi føler oss trygge. Samtidig tenker vi på folket som må leve under slik politisk ustabilitet.

En nepaler uttalte følgende i et intervju: "Jeg tenker ofte at Gud har gitt alt til Nepal: Godt vær, fantastisk natur, fjell, hyggelige og vennlige folk. Det eneste Gud ikke har gitt oss er gode politiske ledere."

Der det ikke er noen doktor...

Det er nok ikke alle steder en pasient kan be om "second opinion" av en annen lege. Rett og slett fordi det ikke finnes noen annen lege, og heller ikke finnes noen første lege. Slik er situasjonen i mange land i verden, inkludert Nepal. I følge Himalayan Times finnes 9000 registrerte nasjonale leger i Nepal. Av disse 9000 er det bare 4000 som jobber som lege i Nepal. Resten har enten dratt utenlands eller har en annen bedre betalt jobb. Av de 4000 legene som jobber i Nepal, er det under 1000 leger som jobber i statlige sykehus( til sammenlikning har Haukeland sykehus i Bergen ca 800 leger) Resten jobber på private klinikker som i hovedsak befinner seg i de større byene. På landsbygda og særlig i vestre deler av Nepal er det store mangler på helsepersonell og helsefasiliteter.

Store deler av Afrika og deler av Asia har underskudd på leger. Det er lett å forstå at også nepalske leger søker mot bedre betalte jobber i utlandet. En normal månedlig legelønning på et statlig sykehus i Nepal er 11000 rupi som tilsvarer ca 1000 NOK. Til sammenlikning koster en liter bensin for tiden ca 7 NOK, en kilo poteter ca 4 NOK, en liter melk ca 3 NOK, et egg ca 0,80 NOK..... I tillegg må legestudentene betale for utdanningen sin, og det kan gjerne beløpe seg til et svimlende totalbeløp mellom 2 og 3 millioner rupi.

Det kan være gode grunner til å klage på helsevesenet i Norge, men i den store sammenheng er helse-Norge et paradis sammenliknet med helsevesenet i Nepal!

Hyttetur uten strøm....

Pluss 10 grader er ikke uvanlig romtemperatur, også på badet.

Akkurat som i andre land nord for ekvator kryper gradestokken i Nepal også nedover på denne tiden av året. Forskjellen er bare det at man i Norge kan stenge kulden ute ved hjelp av godt isolerte hus, vedfyring og varmeovner. Her i Nepal, derimot, har vi fått oppleve hva det vil si å ha det skikkelig "huskaldt." Med tykke murvegger uten isolasjon er det vanskelig å få varmet opp husene. Daglig strømsparing på 8 timer gjør tilgangen på varme vanskeligere. Vi har rett og slett måttet lære oss å leve på en annen måte enn det vi er vant med. God og sunn lærdom for bortskjemte nordmenn! Vi velger oss et rom å være i på kvelden, fyrer opp gassovnen og setter oss så nærme denne som mulig. Å gå fra det ene varme rommet til det andre kan vi bare drømme om. Slikt kaldt husvære minner oss om å være på hyttetur uten strøm. Hvor ellers er det man våkner opp med kald nesetipp eller tar morgenstellet på badet som har samme temperatur som på en utedo!

Strømsparings-tabell. Ulike deler av byen er mørklagt til ulike tider.

Neste punkt handler om strømsparingen. Energiforbruket i Nepal har steget enormt de siste årene. Økt befolkning og forbruk gjør at landet ikke klarer å levere nok strøm utenom regntiden. Resultatet er at den offentlige strømmen stenges deler av døgnet. Nå er det tilsammen 8 timer strømsparing i døgnet. Vi er så heldige å ha fått låne et batteri som slår seg på når strømmen stenges, men dette holder ikke alle 8 timene.

Den siste timen med strømsparing på kvelden er det ikke uvanlig å se oss med hodelykter og lesestoff sittende foran gassovnen i stua. Men vi har det slett ikke ille, det er bare litt uvant. Vi har både batteri og gassovn, og de fleste nepalere har ikke råd til slike investeringer. Tankene våre går ofte til menneskene som bor i de små husene av plast langs elven.... hvordan klarer de å holde på varmen. Velsignelsen må være timene midt på dagen når sola varmer godt!

Språkstudier med hodelykt og tykk genser foran gassovnen siste uka i desember.