Hånd i hånd....

Noen kulturelle faktorer tar det lang tid å venne seg til. Når man bosetter seg over lengre tid i et annet land, vil man som oftest gjennomgå følgende tilvenningsprosess: Flight-Fun-Fight-Fit.

Ved ankomst til det nye bostedet, er det eksotisk å lære å kjenne den nye kulturen, nytt språk, nye lukter og nye mennesker. Etterhvert vil turistfasen gå over i en frustrasjonsfase. Da lengter man hjem og romantiserer over hjemlandets fryd og gammen. Man begynner å bli lei av alt som ikke fungerer, og livet er ikke lenger så eksotisk. Men så begynner man å kjenne på at den nye hverdagen fungerer. Øynene er tilvendt til all forurensingen og etter hvert legger man ikke så godt merke til det man misliker. Snart er men tilvendt til det nye livet i det nye landet. De fleste vil gjennomgå en slik prosess men med individuelle forskjeller for hvor lenge man er i hvert stadium. Selv opplever vi å pendle mellom de ulike fasene. Enkelte dager er frustrasjonsnivået høyt og noen dager er fortsatt eksotiske. De fleste dagene lever vi med de samme hverdagsrutinene som vi opplever i Norge, men dagene krydres ofte med eksotiske glimt eller av frustrasjon; Ingen kan nekte for at det er et høydepunkt å se en sprell levende apekatt som turner i brosøylene når vi sykler på vei til språkundervisningen. Men det er ikke særlig artig å sende avgårde julegaver til gode venner i Norge og ikke vite om gavene i det hele tatt kommer fram....

Noen kulturelle uttrykk har vi ennå ikke helt klart å venne oss til. Som for eksempel menn som rusler hånd i hånd. I Nepal er dette helt vanlig blant mannfolk, og det er kun et uttrykk for at de er gode kamerater. Menn og kvinner som holder hverandre i hånden ser vi svært sjeldent. Derfor sperrer vi fortsatt øynene opp når vi ser menn som småprater, smiler og går hånd i hånd langs veien. Så skulle Gunnar finne hånden DIN under hjemmeoppholdet i Norge, er det kun et uttrykk for en god kulturell tilvenning.......!