Språkstudentene

På United Mission to Nepal sitt hovedkontor, 15 min sykkeltur fra bostedet vårt, har vi daglig språkundervisning. Sammen med andre internasjonale utsendinger lærer vi nepali. Språkstudiene er på fulltid og vil være vår hovedoppgave frem til januar 2010. Vi har hver vår privatlærer 3 timer hver dag, man-fre. I tillegg anbefales 2-3 timer med selvstudium pr dag. Etter at barna har lagt seg for kvelden, er det selvdisiplin, kaffe og selvstudium som gjelder!

Med privatlærer er det ikke mulig å drømme seg bort i timene.... Det kreves full konsentrasjon, og hjemmeleksene må være skikkelig gjort. Her er Evelyn igang med bokstavene. Å lære seg et nytt språk er som å bli som barn igjen, har noen sagt. Slik oppleves det. Det er akkurat som å gå i 1.klasse og skulle lære seg å skrive og lese. Et nytt alfabet med nye lyder og bokstaver krever stor innsats. Men vi er motiverte og ved godt mot.

Vi bytter på å ha formiddags- og ettermiddagundervisning slik at vi også har tid sammen med barna. Markus og Marie går 4 timer pr dag i en internasjonal barnehage i nabolaget. Det ser ut til at de trives. Hvordan de gjør seg forstått, er vi ikke helt sikker på, for i barnehagen snakkes det bare engelsk. Men de gleder seg til hver dag i barnehagen og de forteller gjerne hva de har gjort.
Det er godt å komme inn i en hverdagsrytme, og vi trives med den nye hverdagen i Nepal.

Bursdagsfest

Sønnen til vår hushjelp fylte 1 år, og vi var invitert hjem til familien i ettermiddag. Dette var et besøk vi hadde sett fram til da det var vårt første besøk i et nepali hjem.

På vei ut porten for å besøke Saili med familie. Evelyn er glad for å ha fått sydd seg et klesplagg som mange kvinner går med i Nepal.

Gjestene fikk servert en herlig middagsrett (nasjonalretten Dhal-bath). Hvor mange gjester som var tilstede, mistet vi etterhvert oversikten over. Familie, venner og naboer kom innom. Leiligheten var ikke stor, men alle fant et sted der de kunne sitte, enten på en stol, i en seng eller på gulvet, og alle fikk et godt måltid. Vi fikk praktisert og øvd på de få setningene som vi kan på nepali. Ellers hadde de fleste kjennskap til engelsk, og en av gjestene snakket norsk! Bimala (sittende bak Marie) jobbet for et par år siden som au-pair på Karmøy, Skudeneshavn, og lærte seg norsk.

Bursdagsfesten var ellers lik det vi er vant med. Den eneste forskjellen var vel at gavene ikke ble åpnet mens vi var tilstede, men den ble tatt imot med stor takk. På bildet er deler av familien samlet; Saili til venstre. Bursdagsbarnet er gutten med de store mørke øynene som sitter på armen til en av damene. Det er en flott familie vi er blitt kjent med.

Er Nepali enkelt?

Selv om bokstavene fra nepali alfabetet over ser helt greske ut, tilhører faktisk nepali samme språkgruppe som vårt norske språk; nemlig den indo-europeiske gruppe. Derfor kan man kanskje si at norsk og nepali er "fem-menninger..." Nepali snakkes av omkring 35 millioner mennesker, enten som morsmål eller som første fremmedspråk. Nepal har over 100 forskjellige språk! der nepali er hovedspråket som binder sammen befolkningen. Men det finnes folkegrupper på grensen til Tibet som ikke snakker nepali.

Nepali er i slekt med det gamle sanskrit og ellers nært beslektet til hindi, urdu og bengali. Veien ligger derfor åpen til India om man lærer seg nepali.
Men uansett hvor nært beslektet Nepali er til norsk, virker det nå ganske vrient likevel. Språket består av 11 vokaler og 36 konsonanter. Som dere ser på bildet over, henger bokstavene under linja og ikke overlinja som vi er vant til.




Evelyn har kommet hakket lenger enn Gunnar, og har klart å skrive ordet for "gjester" på badet. Jeg må stå på slik at hun ikke tar innersvingen på språkstudiene.
Det er ganske artig å være student igjen, og i dag følte jeg meg litt som fersk immatrikulert student med nyinnkjøpt notatblokk og nyspisset blyant......

Har vi landet?

Etter litt over to uker i Nepal; Mye er fortsatt nytt, og vi føler oss som nybegynnere på mange områder. Barna ser ut til å ha taklet overgangen fint til nå. Humøret er stort sett som tidligere. De sover og spiser godt og har stor glede av hverandre. Men spørsmålene er mange; Hvorfor har de ikke hjelm når de kjører motorsykkel? Hvorfor skal dere lære nepali? Hvorfor ligger det søppel i veikanten? Kan vi også kaste søppel i gatene...? Som foreldre prøver vi så godt vi kan å svare og forklare.

Noe vi ikke føler oss trygge på enda, er å krysse de store hovedgatene til fots. Se for deg at du som fotgjenger, uten fortgjengerfelt, skulle krysse Danmarksplass i Bergen. Slik føles det av og til... Det er ikke trafikklys, venstrekjøring, vandrende kuer, mye tut og kjør, men bilene kjører ikke fullt så fort. Det er nok et visst system i trafikken i Kathmandus gater, men de trafikkreglene har vi ikke helt skjønt.. Men en kommer langt med å følge etter nepalere og lære av dem. Til orientering for bekymrede sjeler, så har vi ikke tatt med barna på denne type "risikosport.."

De mest trafikerte hovedgatene ligger ikke langt fra der vi bor, men i det daglige holder det å bruke sidegatene. Under: I gaten utenfor leiligheten vår, en av de mange gatene uten navn.

Gleden over å være igang med noe helt spesielt er stor. Etter en interessant uke med land og kulturorientering, starter de første timene i nepali til uka. Vi gleder oss! Sommervarmen og solnedganger på takterrassen nytes. Samtidig har vi vært innom det første kultursjokket og hjemlengsel. Da barna etter en uke spurte når vi skal besøke besteforeldrene, var tårene i mors øyekrok ikke langt unna. Men med dagens kommunikasjonsmidler som skype og telefonsamtaler (gratis) via nettet, gleder vi oss over kontakten med familie og venner.

250 døde av kolera

Det er mange gode engelsk-språklige aviser i Kathmandu, og en av dem forteller nylig at 250 mennesker er døde av kolera helt vest i Nepal. Dette er de fattigste områdene, og det er lite eksisterende helsevesen.

Samme avis predikerer også at 3,4 millioner nepalere (12 % av befolkningen) vil være avhengig av daglig matutdeling til vinteren, høyeste antall på lenge, delvis grunnet sent innkommende monsun som gir dårlige avlinger.



Nepal har ca 7000 registrerte leger som jobber i landet, og de fleste trekkes mot de store byene i de sentrale strøk. Det er få som vil jobbe helt i nord-vest der det er koleraepidemi. Det er ikke langt mellom de forskjellige legekontorene i Kathmandu.




Her er det "Nepal heart foundation" som reklamerer.

Eller hva med en sykkelbelastningstest på "Nepal heart clinic..."

År 2066

Kathmandu ligger 1300 m.o.h. Solen står opp kl.05.30, og det blir mørkt kl.19. Tidsmessig ligger vi 3 t og 45 min før dere i Norge. Men også i hvilket år vi befinner oss i, så ligger Nepal langt foran. I går fikk jeg en kvittering der det stod 27.april 2066, mens min kalender viste 11.august 2009! I Nepal blir en hindu -kalender brukt. Denne kalenderen ligger 57 år foran den gregorianske kalenderen. For å gjøre det ennå mer eksotisk, starter det nye kalenderåret i Nepal i midten av april. Dvs at når det er august på norsk kalender, er det april mnd på den nepalske kalenderen. Skulle det derfor være noen som får en bursdagshilsen som ikke passer helt med selve fødselsdagen, så er det fordi vi har brukt en annen kalender.....

Det er mye nytt å lære, og inntrykkene er mange, men i dag følte vi oss med et litt hjemme igjen. En av dagens oppgaver var registrering på den norske ambassaden. Den nye ambassaden ble åpnet for et år siden og ligger kun 15 min gange fra vår leilighet. I snitt er det ca.70 fastboende nordmenn i Nepal.

Vårt nye hjem

Endelig er vi på nett! Og her er vårt nye hjem!

Her skal vi bo i de neste 5 mnd.mens vi skal lære språk i hovedstaden Kathmandu.
Leiligheten ligger i 2.og 3.etg. Huseieren bor i 1.etg. -et hyggelig og imøtekommende nepali ektepar. Vi har overtatt leiligheten av en norsk familie som reiste tilbake til Norge i sommer.


Det var ikke vanskelig å føle oss som hjemme da vi fant norsk kjøttkakesaus, bergensk fiskesuppe og et stort lagbilde av fotballaget Brann hengende på veggen på barnerommet! Gamle Donald blader fra den forrige familien fant vi også, og de ble ivrig bladd i av barna i trappeoppgangen mellom våre to etg.

På kjøkkenet er det stort sett vår skjønne hushjelp/kokk Saili som har oversikten. Også hun fikk vi "overta", og hun er glad for å ha et arbeid å gå til i et land der arbeidsledigheten er på ca 50 %.

Frokost på terrassen før varmen setter inn. Det er varmt og klamt her. På dagtid kommer temperaturen opp i mellom 25-30 grader. Regntiden er ikke over, men til nå har det ikke kommet mer regn enn det vi er vant med fra Bergen.

Det var rene juleaften da innholdet i plasttønnene ble pakket ut, og barna kjente igjen sine egne leker. Nå har vi laget et eget lekerom! For oss som kom fra en liten leilighet, er dette luksus!

Utenfor huset er det et flott uteområde som vi får disponere. Det setter vi stor pris på i en by som Kathmandu som er rimelig trafikkert, kaotisk og til tider uoversiktlig.

Vi er blitt godt tatt imot av andre utsendinger i Kathmandu. Organisasjonen "United Mission to Nepal", som vi jobber for, har ordnet med en fadderfamilie for oss. Her spiser vi middag med vår fadderfamilie fra England.

Denne uka består hverdagen med orientering i ny kultur og bli kjent i nærmiljøet. Det siste kan være en utfordring da det ikke er navn på gatene, og kartet ikke alltid stemmer med terrenget.. -og ting tar tid. Da er det godt med faddere som kan forklare og vise vei til der vi finner ulike matvarer, toalettpapir, bleier, bankautomat, internettoppkobling, stoffbutikk og skredder etc. Neste uke starter språkopplæringen.

Vel framme i Katmandu

Etter en lang, men også god reise er familien Mollestad nå trygt på plass i leiligheten i Katmandu. Markus har til og med ringt til bestemor og bestefar og sagt: "Nå er vi i Nepal.". Marie fortalte også at hun hadde sett kjempestore løvetann da hun så bananplantene. Markus sin sykkel og bagasje forøvrig er også på plass og fredag skal bagasjetønnene hentes.

Det tar litt tid å få internett og sim-kort på plass, så derfor er det bloggassistentene Anita og Kjell Rune (søster og svoger) som skriver denne posten etter ønske av hovedforfatterene.

De har ringt oss og fortalt at de har fått en fin leilighet i stille omgivelser hvor barna trygt kan leke utenfor. Det er likevel mange inntrykk som skal bearbeides og fordøyes.

Inntil videre får vi håpe at nepaleserene får orden i ledningene sine og at kommunikasjonen går lettere innen kort framtid. De kan nås på fasttelefon på følgende nummer: +977 015520644.

Vi ønsker de alt godt og at de får tid til å komme på plass i sitt nye hjem.

Nøkkelpersoner

Det nærmer seg raskt avreise, og det er på tide med flere utnevnelser til oppgaver å ta hånd om mens vi er i Nepal. Over ser dere opptakssjef for barne tv som skal kopieres til DVD og sendes til oss . Det er nok ikke mulig å se stabilt nett TV i Nepal, og derfor vil Gunnars søster, Ragnhild Mollestad Stomnås, kopiere utvalgte kjente og kjære barne tv program fortløpende og sende avgårde. Takker !!!

Her er avbildet fra venstre Gunnars far, Roald Mollestad, som er utnevnt til lagersjef over det materielle godset som er stablet opp på gården til familien. Ved siden av ham står Gunnars mor, Åse T Mollestad, som har fått en "nøkkelrolle" under vårt opphold utenlands. Hun skal nemlig ha ansvar for bankboksen der alle våre viktigste dokumenter og bilder er lagret. Lykke til ønsker vi alle tre.

Glede, ro og forventning

"Hvordan har du det nå, like før dere skal reise til Nepal?" Det er et spørsmål jeg (Evelyn) ofte har fått i sommer. Tre ord beskriver tanker og følelser godt nå: Glede, ro og forventning. Jeg ser med glede og forventning frem til en ny hverdag, til å etablere familien i et nytt land, lære et nytt språk og lære nye mennesker å kjenne. Det er mye jeg kan bekymre meg over (-mødre, inklusiv meg selv, har som kjent lett for å bekymre seg). Hvordan vil barna takle overgangen? Utfordringene i møte med en ny og fremmed kultur kan til tider sikkert bli store, det er vi forberedt på. Oppbrudd og farvel med vår nærmeste familie fremkaller vemod bare ved tanken. Men nå er jeg fylt av en helt spesiell ro som jeg ikke trodde jeg skulle ha like før avreise. Og barna er forventningsfulle på sin troskyldige måte: "Vi skal reise langt, langt med et stort fly til Nepal" forteller Markus med stor innlevelse. "Jeg gleder meg" sier Marie og smiler.

"Ja, med glede skal dere dra ut og føres lykkelige fram. Fjellene og haugene skal møte dere med jubelrop....." Ordene er hentet fra Jesaja 55:12. Dette er starten på løftesvers som vi har opplevd Gud har gitt oss det siste året i forberedelsen mot utreise.

"Misjonssekretærene" Martinussen

Her vil vi presentere "misjonssekretær" Viggo Martinussen, Evelyns pappa. Han vil fremover ta seg av oppgaver knyttet til data, regninger og bankoppdrag mens familien Mollestad oppholder seg i Nepal. Han er også vår kontaktpersonen i Norge ved evt.spørsmål.

"Assisterende misjonssekretær" er Margrit, Evelyns mamma. Hun har allerede hatt flere turer til Tibetmisjonens kontor i Oslo for å hente div infomateriell om Nepal. Hun rekrutterer også ivrig nye givere. Hun vil i tiden fremover bl a ta seg av omadressering og videresending av post til Nepal.

Misjonssekretærene kan nåes på tlf. 66 80 82 82 eller besøkes i Gjallarveien 14 C på Tårnåsen (Kolbotn). Velkommen til å ta kontakt!

Avreisen melder seg sakte, men sikkert. Om 1 uke sendes de blå plasttønnene avgårde og om 3 uker flyr vi ut av landet....

Velkommen til Mollestadeika

Sommeren nytes på Mollestad med bading og mye tid med familie og venner. Især er det gøy for barna å løpe så fort de kan rundt Mollestadeika. For dere som ikke har vært her allerede; velkommen på visitt til Norges tykkeste tre (Offisielt nest tykkest men Gunnar pleier å titulere eika si som den tykkeste da nr en er et mye mindre tre men litt tykkere i omkrets. Dette skyldes at dette treet har en stor stamme som har spjelet seg opp)

Vi kan tilby gratis guiding, fotografering, diktopplesning og til avslutning kan vi tilby bading i den vakre elva med hopping fra brua.

Leiligheten tømmes

Flyttelass A: Hva skulle vi gjort uten solide banankasser?? Det er godt det spises mye bananer i dette landet! Vi er kommet til kasse nr. 88 og ennå mangler vi noen.... Torsdag kommer flyttebilen for å kjøre tingene våre til Mollestad. Mor til Gunnar har ryddet på kott, i kjeller og garasje for å få plass til våre eiendeler til oppbevaring i 4 år. Nå mens vi pakker undrer vi oss over hvor vi vil pakke opp kassene etter tiden i Nepal. Vi har ikke bestemt hvor vi vil bosette oss når vi kommer tilbake til Norge. Tiden vil vise.

Flyttelass B: Plasttønnene som vi skal ha med til Nepal fylles etterhvert også opp. Praktisk og vanntett. Vi tror jammen vi kommer til å satse på slike tønner etterhvert på fremtidige reiser. Kan du se for deg en slik tønne komme opp på rullebåndet på flyplassen.....Ville skapt en del oppstyr.

Exit Stavanger

Marie og Markus og to av barnepasserne. Trivselen har vært god for de begge mens mamma og pappa har gått på skolen. Da vi rundet hjørnet til barnehagebygget på morgenen, sa Marie ofte "gleder meg", smilende og forventningsfull. Markus fant seg gode kamerater og sammen fant de ut at sukkerbitene i kantina var veldig gode.....

Glimt fra klasserommet. Fredag 12.juni er det siste skoledag, og vi reiser tilbake til Bergen for å pakke og vaske ut av leiligheten..

Her er gjengen fra kurset "Bistand og diakoni" på Misjonshøgskolen samlet. Etter 5 uker med forberedelser er vi nå klare for den store verden... Vi er 16 personer fra 25+ til 50+ som skal til 3 ulike kontinent. Vi representerer ulike yrkesgrupper: lærer, barnepleier, markedsfører, leger, rørlegger, diakoner og sykepleiere. Og alle skal vi ha ulike arbeidsoppgaver i de landene vi reiser til. Men først skal språk læres. Å lære et nytt språk er som å bli som barn igjen, sies det. Hvordan vil det oppleves..?? Språket vi skal lære er nepali, og språkundervisning starter når vi kommer til Nepal i august. Vi er spente. Språk er som kjent nøkkelen inn i en ny kultur og viktig å lære seg godt. Noe som er like viktig er: Interesse, ydmykhet og respekt -Holdninger som vi ikke bare skal ha i møte med et nytt land, kultur og folk, men som er viktig i ethvert møte med nye mennesker, enten det er i Nepal eller Norge.

Tilbake på skolebenken

På vei til en ny skoleuke etter en varm og gode pinse. På bildet ser dere et av husene til Misjonshøyskolen. I 1.etg.holder barnehagen til.

Men hva lærer vi på denne skolen? Kurset heter Bistand og diakoni. Hvordan skape bærekraftig utvikling med mennesket i fokus? Lokalt eierskap og respeketen for den enkeltes liv står sentralt. Tema vi har vært innom er bl.a norsk utviklingspolitikk, menneskerettighetene, kvinners rettigheter, korrupsjon, den globale kirke, samarbeid nord-sør, kristent bistandsarbeid og diakoniens grunnlag.
I dagene fremover vil vi lære mer om bl.a barns oppvekst i flere kulturer, interkulturell kommunikasjon, kultursjokk, hjemkomst og møte med andre kulturers tradisjonelle former. Foreleserne er faglig dyktige og med erfaring på de ulike områdene. Ny kunnskap engasjerer og etter en dag på skolen kan hodet være temmelig fullt av inntrykk.

Jeg (Evelyn) vil dele et sitat til ettertanke hentet fra et heftet om bistand- og utviklingsarbeid:

"Go to the people, live with them, learn from them.

Start with what they know, build with what they have,

but with the best leaders,

when the work is done, the task accomplished,

the people will say,

we have done this ourselves."

Lao Tzu, China 700 BC

Turister i eget land

Nepal har ingen kystlinje, men det har Norge! For å få en god metningsdose med norsk kyst, drog vi til Norges sydligste punkt, Lindesnes fyr. Det var fantastisk utsyn med hav så langt øyet kunne se. Her har fyret gitt de sjøfarende guiding for leden videre. Lindesnes fyr var Norges første fyr i 1656! Det bestod av 30 talglys i toppen av et treetasjes tårn. I dag kjennetegnes Lindesnes fyrsignal med et kraftig blink hvert 20.sekund, med et svakere lys som bakgrunn.

Frihelg

For oss helsearbeidere, som er vant til å jobbe de røde dagene på kalenderen, har det som student vært litt luksus å ha fri hele fire sammenhengende dager..... Fridagene har vi hatt sammen med foreldrene til Evelyn, som har vært på besøk her i Stavanger. Kort sagt betyr det gode stunder for barna sammen med besteforeldrene og gode morninger for foreldrene som får sove ut!!! Samværet med storfamilien setter vi ekstra stor pris på nå, siden vi vet at avstanden vil bli en helt annen om få måneder.

Lottospill på kjøkkenet med bestemor og bestefar. Marie vinner!

Ellers trives vi godt i Stavanger. Stavanger er en flott by. Det vi setter stor pris på, er de mange

grønne oaser og flotte sykkelmuligheter. Den geografiske omkretsen for turer har de siste to ukene også blitt betydelig større. Markus har kastet støttehjulene og lært seg å sykle, det er kjempestas! Marie trives i barnesykkelsete, og med resten av familien på to hjul kommer vi oss raskt rundt i området. Og unna går det i dette flate landskapet.

Klar for ny sykkeltur. Utenfor leiligheten vi leier på Tjensvoll.

Gjensynsglede

Etter flere avskjeder den siste tiden var det godt å få oppleve gleden ved å møtes igjen. Søndag ankom vi Stavanger og ble møtt av min (Evelyn) søster og mann i leiligheten hvor vi nå bor. Dagen før vi kom, flyttet de inn i sitt nye rekkehus, og vi fortsetter leien i deres gamle leilighet. Det er godt å erfare at selv praktiske løsninger kan Gud ordne opp i. Gud er god, og han svarer på bønner.

Velkomstmiddag. Vi storkoser oss med å bo i samme by som tante og onkel. F.hø: Tante Anita, Markus, onkel Kjell Rune, Gunnar og Marie.

Første uke på Misjonshøgskolen er snart over. På kurset er det 16 voksne og 9 barn som er på vei mot Kina, Bolivia, Mali, øst-Afrika, Kamerun eller Ecuador. Det er veldig kjekt å treffe andre i samme situasjon og vi er ikke lenger så spesielle.... Det er et privilegium å sitte på skolebenken som par, ta imot ny kunnskap og samtale om temaene senere på kvelden. Barna har naturligvis trengt litt tid på å bli trygge på nye barnepassere. Så de første dagene har vi byttet på å være tilgjengelige for dem. Skolen og barnehagelokalet ligger rundt samme tun så lunsjpausen har vi hver dag sammen. Allerede nå kjenner vi på gleden over å kunne gjøre noe annerledes sammen som familie. Nye rammer rundt hverdagen legges, og vi ser mer til hverandre nå enn tidligere.

Avgangsball

Så var det barnas tur å ta avskjed med sine venner i Bergen. Stedet var Låven barnehage og de ansatte arrangerte avgangsball for Musungene; avdelingen der Markus og Marie har gått. Det var stas med avslutningsfest og barna er godt orientert om hva som skal skje videre. "Marie reise Nepal" er en setning som hun ofte presenterer seg med! Markus er snar med å rette på henne og sier: "men først skal vi til Stavanger". Forventningen er absolutt tilstedet hos de to små.


Siden påske har det vært fokus på Nepal i barnehagen. Barna har hatt med seg en kollasj som presenterer Nepal med bilder av høye fjell, dyr, mennesker og hvordan vi kommer oss dit. De har også lært at man i Nepal ikke sier hei, men "NAMASTE".

Info-materiell om Nepal studeres og navn på nye dyr læres.

F.o.m 10.mai er vi i Stavanger for å delta på et 5 ukers kurs på Misjonshøgskolen.

Sprøytestikk.....

Reiser til fjerne himmelstrøk innebærer vaksinasjoner av både store og små. Barna er allerde godt i gang og har tatt de fleste vaksinene enten på helsestasjonen eller på Reisemedisinsk senter. Barnelitteratur som "Thomas går til doktoren" og lek med sprøyter (uten spiss!!) har vært sentrale i forberedelsesfasen. Men tårer blir det, for et stikk gjør vondt. Da er trøst av mamma eller pappa viktig. Valg av premie og plaster hører også med og situasjonen blir med ett litt bedre. En is på vei hjem gjør i tillegg vaksinasjon til mer enn et sprøytestikk.

For å spare sendeorganisasjonen for unødige utgifter bytter vi voksne på å sette vaksiner på hverandre! Her en dag kom Gunnar hjem med en pose full av vaksiner. Så nå vet vi hva vi skal gjøre på kveldene fremover...

Ellers nytes våren og blomstringen for siste gang i hagen vår i Conrad Mohrsvei. Her har løytnantshjertene blitt foreviget. Jeg (Evelyn) ser med forventning fram til hvilken flora som vil møte oss neste vår i Nepal.....