Skolegutten Markus

Her er høstens elever på den internasjonale skolen ved Tansen Mission Hospital. Det er en liten skole/klasse med 4 elever på fire ulike klassetrinn. Til våren øker elevantallet med 100 %. Elevene går på skolen 5 dager i uken fra kl 08.30 - 13.30. På bildene ser dere at Markus er en stolt skolegutt som trives sammen med sine med-elever. Den nye læreren er miss Sophia og kommer fra Australia. Hun gjør en god jobb, og Markus er storfornøyd for tiden.

F.v: Moa 10 år fra Sverige, Jin-Ha 9 år fra Sør-Korea, Markus snart 6 år
og Jun-Ha 5 år fra Sør-Korea.

Fra diakoni til bistand-kronikk

Under følger en kronikk jeg skrev som ble publisert i Vårt Land i nov 2009, men temaet er fortsatt like aktuelt. Kronikken handler om bærekraftig helsevesen, betraktninger om bistand/diakoni og den globale skjevhet innen helseressursene. God lesning!

FRA DIAKONI TIL BISTAND--

FRA MOR THERESA TIL LECH WALESA

Hvordan kan man i dagens moderne bistandsverden yte klassisk diakoni uten å fremstå som totalt utgått på dato? Er det fortsatt plass for Mor Theresa tilnærming?

De siste tiårene har det skjedd en holdningsendring innen bistandspolitikken. Man har adoptert menneskerettighetserklæringen inn i bistandspolitikken, og fokus har endret seg fra behovsstyrt bistandsarbeid til rettighetsbasert bistandsarbeid. Fra å dreie seg om giver-mottaker, er det nå fokus på rettigheter, spesielt med fokus på menneskerettighetserklæringen fra 1948. Det er fokus på partnerskap, bærekraft og empowerment.

Det kan i noen sammenhenger se ut som om diakonien har måttet vike for bistanden. Hvordan kan man i dagens moderne bistandsverden yte klassisk diakoni uten å fremstå som totalt utgått på dato?

Misjonsorganisasjonene.

Spesielt de kristne misjonsorganisasjonene som mottar økonomisk støtte til bistandsarbeid fra NORAD (Norwegian Aid Development) har fått en del utfordringer i deres begrepsapparat. Hva er diakoni, og hva er bistand? Og er det slik at bistand er støtteberettiget fra Norad mens misjonsorganisasjonenes egne givere må sørge økonomisk for de diakonale handlingene?

Er det slik at det er Kirkens Nødhjelp som skal være det diakonale "nødhjelpsalibiet" for kirken i Norge og i mindre grad de tradisjonelle misjonsorganisasjonene? Organisasjonene har måttet forholde seg til den "schizofrene relasjonen" mellom diakoni og bistand. Hvordan skal diakonien finne sin eksistensberettigelse innen dagens moderne bistandspolitikk? Er det plass til både Mor Theresa og Lech Walesa?

Innen diakonien er det tradisjonelt et klassisk giver-mottaker forhold. Mange tekster i Bibelen henspiller på å yte bistand til den nødlidende: "..jeg var sulten, og dere gav meg mat...." (Mt 25.35ff). Beretningen om det barmhjertige samaritan forteller om en samaritan som "syntes inderlig synd" på den nødlidende, pleiet sårene hans, tok ham med til et herberge og betalte rikelig for kost og losji. Uten å kreve gjenytelse betalte han hele to denarer (tilsvarer to dagslønner) og i tillegg var han villig til å betale enda mer om nødvendig.

Det var et klassisk giver-mottaker forhold. Selvsagt har ikke kristendommen og den kristne kirke monopol på diakonalt arbeid. Det vanlige universelle nestekjærlighetsprinsippet har alltid vært nærværende i alle kulturer og innehar også et klassisk giver-mottaker forhold.

Giver-mottaker.

Etter min mening må det fortsatt være et uttalt rom for slike giver-mottaker relasjoner i dagens bistandspolitikk. Især gjelder dette innen den globale helsesituasjonen. Her må begrepet bærekraft tones ned, og man må gi stort rom for klassiske diakonale handlinger uten videre forventninger fra mottaker. La meg eksemplifisere:

I følge WHO (World Health Organisation) dør hver dag 30000 barn under 5 år av sykdommer som kunne vært behandlet eller forebygget. Dette utgjør over 10 millioner dødsfall årlig, 99 % av disse dødsfallene skjer i u-land. Til sammenlikning dør ca 13 millioner mennesker årlig av hjerte- og kaarsykdommer på verdensbasis.

WHO har estimert at 80 % av verdens sykdomsbyrde befinner seg i u-land mens 80 % av verdens helsearbeidere befinner seg i-land.

I nettopp denne sammenhengen har norske misjonsorganisasjoner en stor utfordring når vi vet at Norad ikke gir økonomisk støtte til diakonalt arbeid som ikke kan ansees som bærekraftig. For øvrig heller ikke til annet bistandsarbeid som ikke er bærekraftig.

Bærekraftig helsevesen.

Hvordan skal man fra det sivile samfunn sitt ståsted forholde seg til en global helsevirkelighet der det vil ta et uvisst antall år før helsevesenet blir bærekraftig, hvis det noensinne vil skje. En nylig publisert artikkel fra tidsskriftet for Den norske legeforening belyser at mangelen på helsearbeidere i Afrika er verre enn tidligere antatt. WHO har satt som mål om 2,28 helsearbeidere (antall leger+sykepleiere/jordmødre) pr 1000 innbyggere, men med nåværende tap av helsearbeidere og for lavt omfang av utdanning, vil få av landene inkludert i studiene oppnå dette. Om tap av helsepersonell ble begrenset til ufrivillige årsaksforhold som tidlig død, ville det for landene totalt ta 36 år å nå WHO sitt mål, men noen av landene ville aldri nå dette målet. Konklusjonen er at utdanningskapasiteten må økes og kombineres med andre intervensjoner.

I denne anledning er det på sin plass å minne om at de norske helsevesenet som slett ikke er selvfinansierende. De norske helseforetakene mottar økonomiske overføringer fra den norske stat beregenet ut ifra såkalte DRG-poeng. Norske sykehus får refundert 40 % av prisen på hver enkelt behandling fra den norske stat, og det er helt utenkelig at norske sykehus skal bli selvfinansierende. Til og med norske private sykehus og poliklinikker mottar refusjon. Nå kan man jo si at på et makronivå er norske sykehus selvfinansierende og bærekraftige da det ikke er noen utenlandsk finansiering som står bak.

Trosbaserte.

Det er en utopi å tenke at det globale helsevesen skal bli bærekraftig. Omkring en milliard mennesker lever under fattigdomsgrensen og lever ofte i akutt medisinsk nød. Her må det være større rom for det sivile samfunn å bidra. Spesielt norske misjonsorganisasjoner bør ha et større bidrag innen å lindre den medisinske nød i verden nettopp fordi dette handler om ren klassisk diakoni og fordi Norge også er et av verdens rikeste land.

Norske misjonsorganisasjoner har lang diakonal erfaring innen helsearbeid som bør kunne nyttes mer aktivt og verdsettes av Norad. Her må Digni (Tidligere Norsk misjons bistandsnemd) være en pådriver overfor Norad med tanke på økte økonomiske rammer for trosbaserte organisasjoner. Uavhengig av økonomiske rammer bør det være mulig for norske misjonsorganisasjoner å initiere en mer holistisk tilnærming til bistandsarbeidet der både menneskeverdet og menneskerettighetene står på kartet.

Jeg begynte artikkelen med utsagnet; Fra diakoni til bistand-- Fra Mor Theresa til Lech Walesa. Det er slett ikke enten bare bistand eller diakoni. Ofte er disse begrepene vevet inn i hverandre. men jeg tillater meg å rope et diakonalt varsko overfor en nødlidende verden som trenger nødhjelp nå.

Jordskjelv i Sikkim, 270 km øst for Kathmandu

I kveld ca kl halv sju Nepali tid opplevde vi vårt første jordskjelv noensinne. Skjelvingene varte ca 20 sekunder og kjentes litt som om vaskemaskinen hadde gått løpsk inne i leiligheten samtidig som det var en jevn lavfrekvent murrende dur. Det var også litt bevegelser i huset som om vi befant oss på danskeferjen i urolig vær. Dørene i kjøkkenskapet hørte vi også dirre . Det hele gikk fort over og var ikke spesielt skremmende. Middagsbesøket, en familie fra New Zeeland, kjente umiddelbart at dette var et jordskjelv. Deres hjemland har blitt rystet av flere store skjelv det siste året. Hendelsen i dag minner oss om at Nepal ligger i et jordskjelv-utsatt område. Gjennomsnittlig er det et ødeleggende kraftig skjelv hvert 70. år i Nepal, og det siste store skjelvet var i 1934. Da døde 8500 mennesker og skjelvet målte da 8,4 på Richter`s skala.
Dagens skjelv hadde sitt senter i Sikkim, helt nord i India, klemt mellom Bhutan og Nepal, ca 270 km øst for Kathmandu og 450 km fra Tansen. Skjelvet målte 6,8 på Richter`s skala. Det var det kraftigste skjelvet i Nepal på 78 år! Nettsiden Kantipur http://www.ekantipur.com/ forteller om 5 døde i Nepal og ødeleggelser på den Britiske ambassade i Kathmandu.
Vi er blitt fortalt at jordskjelv høyst sannsynlig vil komme til å skje innen kort tid, men har vel egentlig aldri vært direkte engstelig for å bo i Nepal av den grunn. Men forholdsregler har vi lært oss, eks ikke ha tunge ting hengende på veggen nær senga. Dagens skjelv minner oss virkelig om at jordskjelv-risikoen er høyst reell!

Vaksinering mot Japansk encefalitt

Det første ordet øverst på den blå plakaten uttales "kåp" som betyr vaksine på nepali.

Japansk encefalitt (hjernebetennelse) er en virussykdom som overføres til mennesker ved myggstikk. Sykdommen forekommer i alle land i Sør-Øst Asia. Det er varierende epidemisk oppblussing i forbindelse med regntiden. Smitteoverføringen er stort sett begrenset til landsbygda hvor det er rismarker og husdyrhold. WHO har beregnet antall nye tilfeller av Japansk encefalitt til ca 45 000 tilfeller årlig spesielt i land som India, Sri-Lanka, Indonesia, Filippinene og Nepal. Sykdommen forårsaker ca 6000 dødsfall årlig. De som utvikler alvorlig sykdom vil ha en dødelighet på minst 25% og 50% utvikler varige lammelser. Det er ikke uvanlig å se barn med denne sykdommen på barneavdelingen ved Tansen Mission Hospital.

Vaksine mot Japansk encefalitt er tilgjengelig og et viktig forebyggende tiltak for å redusere omfanget av sykdommen. Vaksinen har derimot en høy pris. WHO har den siste uken hatt en vaksinasjonskampanje i Tansen. I 10 dager har det vært tilbud om fri vaksinering av barn og voksne i sentrum av Tansen og også utenfor sykehuset. Den asiatiske varianten av vaksinen består kun av en dose. To sykepleiere har hatt sin improvisoriske vaksinasjonsspost utenfor akuttmottaket. To av dagene har jeg samarbeidet med en annen nepali sykepleier om vaksineringen. Det har vært interessant å få et innblikk i vaksineringsrutinene og få praktisere faget mitt igjen.
Registrering av vaksineringen er litt annerledes enn det jeg er vant med fra min tid som helsesøsterstudent. Registreringen er kun en hake i en rute som vitner om antall vaksinerte i løpet av en dag. De som blir vaksinert har heller intet vaksinasjonskort. Informasjon om vaksinetilbudet har vært gitt via radio, jungeltelegrafen og blant pårørende på sykehuset. I dag har det vært spesielt en aktiv nepaler som har informert om vaksinen. Flere ganger kom han til vaksinasjonsposten med nye pårørende som ville vaksinere seg. Det viste seg at han selv hadde et familiemedlem, en gutt på 10 år, som lå alvorlig syk på barneavdelingen med sykdommen Japansk encefalitt. Han ville så gjerne at andre skulle beskytte seg mot denne sykdommen. I Norge vaksinerer vi gjerne mot sykdommer som vi aldri har sett eller vil få se. Men her er virkeligheten en annen. Behandling og forebygging av en og samme sykdom skjer gjerne vegg i vegg. Den syke gutten på 10 år vet vi ikke om vil overleve, eller overleve med varige men. Men forhåpentligvis er nye tilfeller av Japansk encefalitt redusert etter ukens vaksinasjonsprogram.

Ny lærer og internettskole

I påvente av at den nye læreren skal flytte til Tansen har Markus en forlenget sommerferie fra den internasjonale skolen ved sykehuset. Men vi ligger ikke på latsiden av den grunn! Sist uke startet han i 1.klasse på Globalskolen. Globalskolen er en norsk nettskole for norske barn bosatt i utlandet. Skolen har 1300 elever i mer en 100 forskjellige land. Nettskolen gir undervisning i norsk, RLE og samfunnsfag. I 1.klasse er det 123 elever. Noen av barna kjenner vi foreldrene til, men de fleste har vi kun sett bilde av på datamaskinen. Hver uke utdeles ukeplaner som barna skal jobbe med og levere inn. Markus har sin faste lærer som gir ukentlig tilbakemelding på besvarelsen. Det har vært en god start for den stolte førsteklassingen og for mor i huset som fungerer som veileder og hjelpelærer.

1.skoledag på nettskolen Globalskolen.

1.klassingene blir ønsket velkommen med en velkomstsang og bilde og hilsen fra læreren sin. Dette er ikke noe som kan erstatte en vanlig skole, men det er et godt supplement, især når det gjelder morsmålsundervisningen.

En forlenget sommerferie i Tansen kan bli litt vel lang uten faste aktiviteter.... Markus og Marie synes det er gøy med den lille halvtimes samlingsstunden på morgenen hjemme i stua. De siste dagene har vi bl.a lært norske rim og regler, lekt med lyder, repetert alfabetsangen og lest "Kardemommeby." Mor i huset har stått for opplegget med gode tips og pedagogisk litteratur fra lærervenner i Norge. Sykepleieren og helsesøsteren får utvidet sin kompetanse innen pedagogisk retning. I misjonen lærer man i hvert fall å være fleksibel og får utfordringer man ikke ville fått hjemme i Norge. Jeg (Evelyn) trives med disse stundene med barna våre og de fine samtalene vi får sammen. Men jeg er samtidig glad for at det ikke er snakk om permanent hjemmeskole. I dag kom den nye læreren fra Australia til Tansen. Vi gleder oss alle til at hun skal begynne å undervise på den internasjonale skolen i midten av september.

Overfylt sykehus

I regntiden er det spesielt travelt på sykehuset. Dette er tiden for febersykdommer som hjernehinnebetennelse, viral feber og tyfoidfeber. Sykehuset har 165 senger, og i perioden juni-sept er det for det meste overbelegg. Det blir lange og hektiske dager for de ansatte, og det er ikke uvanlig at 2 sykepleiere må ta hånd om 50 pasienter på barneavdelingen nattestid. De fleste barna skal også ha intravenøs medisin/væske. Da blir det ikke mye tid til å løse kryssord eller sudoko. På vaktrommet til sykepleierne på avdelingene finnes det heller ingen stoler å sette seg ned i, bare noen helt enkle "bar-krakker" å sitte ned på i et rolig øyeblikk....
Tansen Mission Hospital har også korridor-pasienter. Legg merke til den ganske spartanske madrassen, men heldigvis fantes det for denne pasienten en ledig seng å finne hvile i.
I Tansen finnes det i tillegg til Tansen Mission Hospital 2 andre sykehus; et statlig sykehus og et annet moderne privat sykehus. Men de fleste pasientene ønsker å komme til Tansen Mission Hospital. På det statlige sykehuset finnes det ofte ikke tilstrekkelig personell. På det andre private sykehuset må pasientene betale høyere takster. I tillegg må pasientens familie besørge alt som legen foreskriver, eks legen ser til pasienten og foreskriver intravenøs medisin. Da må pasientens familie ut på gata og kjøpe seg både veneflon, sprøyte og riktig medisin. Når alt er kjøpt inn, kan så behandlingen starte. Det skal ikke være lettvint!

En annen viktig årsak til at pasientene kommer i hundretall daglig til vårt sykehus er muligheten for å få sponset behandlingen. Det er dessverre slik i mange land i verden at all behandling må pasienten betale for selv. Og har du ingen penger, blir det heller ingen behandling! Jeg vil derfor nok en gang takke alle dere som har gitt økonomisk støtte til barmhjertighetsfondet ved sykehuset.