Fra diakoni til bistand-kronikk

Under følger en kronikk jeg skrev som ble publisert i Vårt Land i nov 2009, men temaet er fortsatt like aktuelt. Kronikken handler om bærekraftig helsevesen, betraktninger om bistand/diakoni og den globale skjevhet innen helseressursene. God lesning!

FRA DIAKONI TIL BISTAND--

FRA MOR THERESA TIL LECH WALESA

Hvordan kan man i dagens moderne bistandsverden yte klassisk diakoni uten å fremstå som totalt utgått på dato? Er det fortsatt plass for Mor Theresa tilnærming?

De siste tiårene har det skjedd en holdningsendring innen bistandspolitikken. Man har adoptert menneskerettighetserklæringen inn i bistandspolitikken, og fokus har endret seg fra behovsstyrt bistandsarbeid til rettighetsbasert bistandsarbeid. Fra å dreie seg om giver-mottaker, er det nå fokus på rettigheter, spesielt med fokus på menneskerettighetserklæringen fra 1948. Det er fokus på partnerskap, bærekraft og empowerment.

Det kan i noen sammenhenger se ut som om diakonien har måttet vike for bistanden. Hvordan kan man i dagens moderne bistandsverden yte klassisk diakoni uten å fremstå som totalt utgått på dato?

Misjonsorganisasjonene.

Spesielt de kristne misjonsorganisasjonene som mottar økonomisk støtte til bistandsarbeid fra NORAD (Norwegian Aid Development) har fått en del utfordringer i deres begrepsapparat. Hva er diakoni, og hva er bistand? Og er det slik at bistand er støtteberettiget fra Norad mens misjonsorganisasjonenes egne givere må sørge økonomisk for de diakonale handlingene?

Er det slik at det er Kirkens Nødhjelp som skal være det diakonale "nødhjelpsalibiet" for kirken i Norge og i mindre grad de tradisjonelle misjonsorganisasjonene? Organisasjonene har måttet forholde seg til den "schizofrene relasjonen" mellom diakoni og bistand. Hvordan skal diakonien finne sin eksistensberettigelse innen dagens moderne bistandspolitikk? Er det plass til både Mor Theresa og Lech Walesa?

Innen diakonien er det tradisjonelt et klassisk giver-mottaker forhold. Mange tekster i Bibelen henspiller på å yte bistand til den nødlidende: "..jeg var sulten, og dere gav meg mat...." (Mt 25.35ff). Beretningen om det barmhjertige samaritan forteller om en samaritan som "syntes inderlig synd" på den nødlidende, pleiet sårene hans, tok ham med til et herberge og betalte rikelig for kost og losji. Uten å kreve gjenytelse betalte han hele to denarer (tilsvarer to dagslønner) og i tillegg var han villig til å betale enda mer om nødvendig.

Det var et klassisk giver-mottaker forhold. Selvsagt har ikke kristendommen og den kristne kirke monopol på diakonalt arbeid. Det vanlige universelle nestekjærlighetsprinsippet har alltid vært nærværende i alle kulturer og innehar også et klassisk giver-mottaker forhold.

Giver-mottaker.

Etter min mening må det fortsatt være et uttalt rom for slike giver-mottaker relasjoner i dagens bistandspolitikk. Især gjelder dette innen den globale helsesituasjonen. Her må begrepet bærekraft tones ned, og man må gi stort rom for klassiske diakonale handlinger uten videre forventninger fra mottaker. La meg eksemplifisere:

I følge WHO (World Health Organisation) dør hver dag 30000 barn under 5 år av sykdommer som kunne vært behandlet eller forebygget. Dette utgjør over 10 millioner dødsfall årlig, 99 % av disse dødsfallene skjer i u-land. Til sammenlikning dør ca 13 millioner mennesker årlig av hjerte- og kaarsykdommer på verdensbasis.

WHO har estimert at 80 % av verdens sykdomsbyrde befinner seg i u-land mens 80 % av verdens helsearbeidere befinner seg i-land.

I nettopp denne sammenhengen har norske misjonsorganisasjoner en stor utfordring når vi vet at Norad ikke gir økonomisk støtte til diakonalt arbeid som ikke kan ansees som bærekraftig. For øvrig heller ikke til annet bistandsarbeid som ikke er bærekraftig.

Bærekraftig helsevesen.

Hvordan skal man fra det sivile samfunn sitt ståsted forholde seg til en global helsevirkelighet der det vil ta et uvisst antall år før helsevesenet blir bærekraftig, hvis det noensinne vil skje. En nylig publisert artikkel fra tidsskriftet for Den norske legeforening belyser at mangelen på helsearbeidere i Afrika er verre enn tidligere antatt. WHO har satt som mål om 2,28 helsearbeidere (antall leger+sykepleiere/jordmødre) pr 1000 innbyggere, men med nåværende tap av helsearbeidere og for lavt omfang av utdanning, vil få av landene inkludert i studiene oppnå dette. Om tap av helsepersonell ble begrenset til ufrivillige årsaksforhold som tidlig død, ville det for landene totalt ta 36 år å nå WHO sitt mål, men noen av landene ville aldri nå dette målet. Konklusjonen er at utdanningskapasiteten må økes og kombineres med andre intervensjoner.

I denne anledning er det på sin plass å minne om at de norske helsevesenet som slett ikke er selvfinansierende. De norske helseforetakene mottar økonomiske overføringer fra den norske stat beregenet ut ifra såkalte DRG-poeng. Norske sykehus får refundert 40 % av prisen på hver enkelt behandling fra den norske stat, og det er helt utenkelig at norske sykehus skal bli selvfinansierende. Til og med norske private sykehus og poliklinikker mottar refusjon. Nå kan man jo si at på et makronivå er norske sykehus selvfinansierende og bærekraftige da det ikke er noen utenlandsk finansiering som står bak.

Trosbaserte.

Det er en utopi å tenke at det globale helsevesen skal bli bærekraftig. Omkring en milliard mennesker lever under fattigdomsgrensen og lever ofte i akutt medisinsk nød. Her må det være større rom for det sivile samfunn å bidra. Spesielt norske misjonsorganisasjoner bør ha et større bidrag innen å lindre den medisinske nød i verden nettopp fordi dette handler om ren klassisk diakoni og fordi Norge også er et av verdens rikeste land.

Norske misjonsorganisasjoner har lang diakonal erfaring innen helsearbeid som bør kunne nyttes mer aktivt og verdsettes av Norad. Her må Digni (Tidligere Norsk misjons bistandsnemd) være en pådriver overfor Norad med tanke på økte økonomiske rammer for trosbaserte organisasjoner. Uavhengig av økonomiske rammer bør det være mulig for norske misjonsorganisasjoner å initiere en mer holistisk tilnærming til bistandsarbeidet der både menneskeverdet og menneskerettighetene står på kartet.

Jeg begynte artikkelen med utsagnet; Fra diakoni til bistand-- Fra Mor Theresa til Lech Walesa. Det er slett ikke enten bare bistand eller diakoni. Ofte er disse begrepene vevet inn i hverandre. men jeg tillater meg å rope et diakonalt varsko overfor en nødlidende verden som trenger nødhjelp nå.